Category: The life

Wishing upon apples and shower-cries. Such balance in my lives.

by Viktoria on 01/09/2016 in Philosophy, The life • 2 Comments

Har gjemt meg, eller prøvd å gjemme meg, på landet de siste dagene.

Er ikke like lett viser det seg når man er avhengig av andre mennesker for å for eksempel gifte seg. Føler jeg må treffe mennesker hver dag i form av det ekle ordet ingen liker. Møte.

Her en dag møtte jeg 5 mennesker på én dag. Da måtte jeg grine i dusjen når jeg var halvveis gjennom jeg var så sliten.

Jobber med en del ting hos psykologen da, nå når vi har fått den store elefanten utav rommet. Noe som er ekstremt deilig. Føler jeg hittil har gått til psykologer og slått hodet i veggen og først nå kan bruke han til det han egentlig skal brukes til. Så det er fint. En av tingene han sier er at noen ting kanskje alltid kommer til å være litt slitsomme for meg. Og det føles så urettferdig. Samtidig som jeg vil være den jeg er. Jeg hadde jo ikke vært meg uten mine utfordringer. Dessuten har alle andre sine utfordring. Jeg tror veldig få slipper unna.

Og er du en av de vil vi mest sannsynlig aldri komme noe særlig godt overens.

Så der er jeg da. Midt i mellom to tanker. Innstillinger. Ting. (blandt epletrær da, noe jeg må si er over gjennomsnittet)

Den fysiske som gjør meg kvalm og sint og har lyst å skade alle rundt meg inkludert meg selv for at de påfører meg dette ekle inni meg. Og den fornuftige som nikker og forstår psykologen og helt ærlig tenker at dette er meg og det er helt greit. Fint til og med. Så klarer jeg ikke alt på en gang, da -big fucking deal.

Så må jeg bare prøve å forene de to. Til et sted der kroppen min også føler at det greit å ikke gjøre alt. Herregud så mye jeg vet, og skriver, men ikke får til å fysisk gjøre. Er nesten tragi-komisk.

Står her med de ødelagte føttene mine da og føler meg skikkelig som en dårlig atlet. Negler som faller av og knekker av løping i for trange sko og én storetå som, gudene må vite hvordan, fikk hvertfall gjennomgå på lørdag. Rimelig sikker dette hendte rundt 0200 tiden..

For en kvinne.

Og skal man høre på den lille er epler magiske. Så jeg tar et surt eple (de er best sånn) og håper på det beste for i dag. I dag må jeg “bare” møte to.

Bachelorette Partey

by Viktoria on 31/08/2016 in The life, Wedding • 1 Comment

Jeg vet ikke om jeg behøver å si noe om dette bildet her egentlig. Jeg ble overrasket av min forlover Miranda og min kjære kusine Janie på morgenkvisten lørdag. Jeg hadde sendt han andre avgårde kl 6 med havregrøt i magen da han skulle løpe styrkeprøven rett vest samme dag. Lite visste jeg at jeg skulle ta styrkeprøven av et helt annet slag.

Jeg kan virkelig ikke beskrive hvordan det føles. Hvor totalt overraskende og rørende det er å se alle de som er der, bare for deg. De har tatt seg en hel dag. For deg. Flere reist. For meg.

Og dagen inneholdt alt som seg hør og bør.

Minst.

Champagnefrokost hos min nydelige kusine Lindy. Hun har et bad som gjør at du føler du er på spa. Det lukter sånn også.

brud

Stilige sjåfører. Dette rørte meg, det er pappa og onkel <3

Etter vel gjennomført skitten dansing (jeg nailet den btw) sjekket vi inn på suite (TAKK PAPPAAAAA) i byn der kjole og makeupartist skulle transformere meg fra den dagbrisne tilfeldigheten som jeg følte meg –

kjole

til den prinsessen de så altfor godt visste jeg kunne være.

Videre til vinsmaking. Rettere sagt champagnesmaking. Med sjokolade.

Med de her. Hjertet mitt smelter bare jeg ser på de.

bord

Og Glenn, stakkars mann, som ledet hele greiene på Dyvekes, var FANTASTISK. Han stolte til og med nok på meg til å sable en flaske ekte champagne. Noe som falt meg helt naturlig selvsagt.

(Legg merke til at klokken er fire og prinsessefaktoren skyhøy)

glenn

…

gruppe

Det hele endte med middag hos fantastiske Frøy og dansing hele natten lang til jeg nesten ikke kunne stå på beina. Suite til slutt.

Bryllupet blir vel unntaket, men jeg har aldri følt meg mer elsket, skint sterkere, eller vært mer bekymringsfri i hele mitt liv. Jeg bøyer meg i støvet for alle mine jenter som bidrog, og spesielt min kjære forlover. Søster og bestevenn Miranda. Jeg kommer aldri til å glemme denne dagen så lenge jeg lever og kommer til å sveve på en sky helt til bryllupsdagen.

Takk. Jeg elsker dere.

Miranda, Kristine, Lindy, Janie, Hilde, Sandra, 
Janne, Karianne, Charlotte, Stine, Frøy, Silja, Lisa, 
Ida, Maylen, hunden Edda og katten Mikke. 
Dere er alle stjerner. Jeg skinner bare sterkere midlertidig fordi jeg skal gifte meg <3

You cry I love you more

by Viktoria on 25/08/2016 in The fashion, The life, Wedding • 4 Comments

Vi var ute og kjøpte oss gifteringer på tirsdag. Jeg stod og hostet, han andre med tårer i øynene av helt andre grunner.

Dette vil han aldri tilgi meg for at jeg skriver, men jeg synes det sier så mye om hvor vakkert menneske han er og jeg må bare skryte litt av og til. Hvor heldig jeg er som har en sånn mann.

Jeg gifter meg med verdens varmeste mann.

Når det er sagt skvetter vi begge tårer left and right om dagen. En måned igjen og vi haker av på listen hver dag. Vi storkoser oss i bryllupsverden og har aldri følt oss nærere hverandre.

Over på noe helt annet (tørker en tåre), DENNE blusen.

Denne blusen irriterer meg grenseløst. Kjøpte den til meg selv som bursdagsgave (det er en ting, ja) for tre-fire år siden, Diane von fucking Furstenberg. Den er nydelig og jeg er så lei fargene. Kan ikke tro at jeg har vært så dum å kjøpe et slikt basisplagg, til den prisen, i mørkeblått. Og lyserosa !!

Jeg går ALDRI i mørkeblått.

Og jeg går definitivt. Aldri. I lyserosa.

Så jeg går aldri med den. Og den er i den nydeligste silke og henger perfekt på skuldrene mine.

Never.

again.

Sort eller hvitt. Bare, ikke tenk på det engang Viktoria, you fucking loser.

Skammer seg.

Ellers har jeg gjort mye av det her på kveldene og føler meg som verdens kuleste dame.

Det du ser her er meg som spiller gta og spiser croissant. Det minner meg på at han er vel faen meg heldig han andre også.

I’m hit. Woman down.

by Viktoria on 22/08/2016 in Philosophy, The life • 4 Comments

Har denne helgen blitt offer for sommernorges kanskje ondeste spøk. Straffet for noen skarve timer i lykke og berusning (med en straff som ikke passer forbrytelsen i det hele tatt) på den andre siden av stueveggen hvor jeg glemte hvor jeg var og hvilke forhåndsregler jeg skulle ta for å komme helskinnet ut på den andre siden av solnedgangen. En konstant påminnelse om at Naturen er mektig og rettferdig, men lunefull som faen. Den gir varme, glede, næring og liv, men også tørke, sykdom, fatale katastrofer og sommerforkjølelse.

Døden nær som jeg ligger tilbringer jeg dagene horisontalt med nødvendig proviant innen en armlengdes avstand. Planter gjør at jeg slipper den livsfarlige trekken, som oppleves både lindrende og dødelig for feberen min, samt oppfyller behovet for friskt oksygen til miljøet rundt meg. En evig tilstrømning av vann og te, krem til sår nese, dopapir (plis kan vi kjøpe sånn balsamert snytepapir som mamma har?) og vaselin (dette kunne blitt perverst skremmende fort slår det meg i skrivende stund) til sprukne lepper.

Samt enveiskommunikasjon til den virkelige omverden, ved nødstilfelle.

Jeg klarer meg relativt bra for omstendighetene.

Eneste bekymring for dagene som ligger foran meg er at jeg i går konsumerte hele lageret av rester fra lørdagsgodteriet. Jeg frykter nå for den lille gruppens lagmoral og samarbeidsvilje. Og er det én ting jeg har lært av katastrofefilmer er det at akkurat dette er livsviktig for at vi ikke skal begynne å ta livet av hverandre. I tillegg. Alt avhenger av hva han andre har for planer på butikken i dag, jeg er for svak til å delta. Dette vet jeg ikke med sikkerhet før han står opp.. Men én ting er klart for meg, så lenge jeg har viaplay, netflix og koselig mat skal jeg overleve dette også.

Jeg kan til og med, tør jeg si det, kose meg.

Ta den, flinke piker i landet! Jeg liker litt å være syk.

God mandag!!

SPF 50 for the face -none for my now very fashionably patterned back.

by Viktoria on 18/08/2016 in The life • 4 Comments

I Bergen var det skyet i går, på vidden var det sol. Da ble jeg helt sånn på ryggen. Flaks at jeg kan se den delen på bryllupsdagen.

Betyr dette at jeg blir tvunget til å måtte løpe ut i solen for å sole dette vekk, på ryggen?

Kanskje ingenting som jeg kommer på akkurat nå som er kjedeligere enn å sole seg på ryggen. Går alltid for den half’n’half looken. Der yttersiden av benet ditt har et klart skille på fremme og bak. Hvem bryr seg om bak anyway.

Og for the record løp vi over vidden. En hel halvmaraton. Noe som er det lengste jeg har løpt hvertfall. Så etter et glass sprudlende og en halv øl i går gikk jeg nesten i bakken. Godt å kjenne at man lever! Fantastiske kroppen.

Klarte å fjonge meg litt da.

edit

Også våknet jeg av meg selv klokken 0700 i dag! Dette blir en bra dag det kjenner jeg. Inspirert til kreativt arbeid, ut og spise med han andre, hun lille på Bastionen.. Denne dagen liker jeg.

Stop it Bergen! Just stop it.

by Viktoria on 08/08/2016 in The life • 0 Comments

Ahhhmagad denne dagen altså. Ser ikke spesielt fornøyd ut. Men jeg var sykt fornøyd. Er bare det at jeg biter meg selv inni leppen. Alltid. Og det krever tydeligvis konsentrasjon.

I dag er det sånn ute.. For en mandag er dette bare cruel.

Da er det fint man kan kose seg inne med denne her for eksempel. Og se hvordan jeg nekter at hun første skal få et eneste ord inn. #stressa.

Og den kokongkjolen på coveret er fra avgangskolleksjonen min. Kjekt.

Beauty was never my favourite label

by Viktoria on 07/08/2016 in Beauty, The fashion, The life • 2 Comments

Typisk meg og ønske noe nytt en dag, gå for en smoky eye look-greie for eksempel

Være litt myk, litt tilfeldig. Slenge litt på håret kanskje.

Og hun første er så snill og gir meg akkurat det jeg vil ha!

Men så er man den man er da.

Og det der er bare ikke meg. Så jeg ender opp med å bare ta alt vekk og gå som meg selv i stedet.

Vips. Fra beach-babe til prest på fem minutt. Føltes så mye mer rett og jeg kunne fysisk kjenne styrken inni meg vokse.

Blusen, som egentlig er til den lille, fikk også luftet seg for første gang. Og det var fabulous.

Er så utrolig viktig med klær. Å velge det som føles rett. Gå for det som får deg til å føle deg sterk og selvsikker (så selvsikker det går ann å bli, ingen er vel selvsikker), ikke hva som er penest. For meg i går for eksempel trengte jeg noe som skapte litt mer avstand til folk, og som sa at jeg ikke er noe særlig approachable. Det er virkelig som Cunningham sa.

Noe som gjør meg enda mer pissed off når mennesker nekter å slutte å plage deg selv om du skriker med alt du har av kroppsspråk at du ikke er interessert i å prate med de. Arrrhh. Folk altså. Dere vet hvem dere er. Dere som ikke gidder å tenke tanken om at mennesker ikke alltid følger de samme sosiale reglene som du selv gjør, og at det mest sannsynlig ikke har noe med deg å gjøre, Narsissisten.

Med mindre du er en asshole.

Men er dette tilfellet vet du sannsynligvis ikke om det selv, så.. spiller liten rolle. Jeg bryr meg hvertfall ikke om hva du tenker om meg. Jeg har rett til å eksistere uten å måtte leve opp til dine forventninger. Jeg har også lov til å ikke bli bestevenn eller smiske med alle som kommer min vei.

Så i dag nyter jeg dagen helt alene hjemme. Fantastisk. Og jeg har laget verdens beste gulrotsuppe som jeg skal spise fra denne fantastisk nydelige skålen min og se en romantisk film.

Alene <3

YES

by Viktoria on 04/08/2016 in The life • 5 Comments

I går flottet jeg meg på restaurant med en av de beste Bergen har å by på. Hun heter Stine og er like glad i vin som meg.

Jeg gledet meg sånn til å se henne at jeg hadde altfor god tid og bare måtte ha photoshoot med meg selv.

Og denne t-skjorten fra Armani fortjener faktisk hvert eneste bilde da jeg går ALTfor sjelden med den. Den er i det deiligste skinnet i hele verden og får meg til å føle meg brei over skuldrene. Noe jeg egentlig er, litt, i forhold til resten av meg. Men så er det jo ikke en dum ting.

Også dette her da.. Yndlingsskjørtet fra Ganni i fløyel.

Det kommer jeg til å bruke helt til de to skinnende flekkene bakpå som vitner om to rumpeballer som har satt seg har blitt forvandlet til to store hull.

Kul?

Mye plante..

Men i dag går jeg i pysjen hjemme og gjør bryllupsting og klipper litt stoff og sånn. Øya-antrekk lager seg ikke av seg selv. Pluss jeg får en hel dag alene med hun lille (tror jeg). Pluss i morgen kommer hun første. Og det kunne ikke gledet meg mer.

Nå ringer det på. Omg.

(Snart) GOD HELG!

Courage is measured in how much it costs you to see it through

by Viktoria on 29/07/2016 in The fashion, The life • 3 Comments

Herregud i går hadde jeg ikke sjans til å sovne da jeg begynte å tenke på hvordan jeg forlot brudekjolen min inni posen sin før jeg forlot skredderen. FULL PANIKK -eller egentlig mer en kvalme og total avsky for hvordan jeg hadde behandlet kjolen min. Hvordan har den det der den henger. Får den nok luft? Nok plass? Bunnen vet jeg jo allerede ligger å kveles sakte i bunnen på den dumme posen som er for kort siden jeg aldri gidder å fikse sånne ting, for ikke å snakke om den sarte silken kjolen faktisk er laget av, og de tre nålene som ligger og lager dype sår i hemmen, krøllet i resten av bunnen, hvem vet hvilken skade de kan gjøre..!

Så jeg ringte de i dag da. Det var helt greit. Han skulle henge den opp finere. Turte ikke si noe om nålene. Litt dårlig norsk snakket han og jeg følte meg allerede litt for ukarakteristisk til å stille flere krav. Men så er det jo faen meg min brudekjole. Åh, hater når jeg ikke klarer å si hva jeg egentlig mener. Som om mine følelser ikke er verdt å bruke tid på å engang si høyt, let alone ta seriøst.

Men jeg er uansett mye lettere enn i går. Mange facebookvenner lettere. Tenker at jeg er så åpen på så mange fronter, og facebook er nesten ubrukelig egentlig. Sånn bortsett fra å lage avtaler med familie og venner. Går gjennom fortiden imens jeg sletter en etter en. Alle hatt en rolle i livet mitt. En prøvelse, et forbilde, en venn, en støtte, en frykt. Og jeg sletter med et smil om munnen, takker stille for det som har vært. Og nå er vi ute av livene til hverandre. Helt greit.

Nå skal jeg til landet for helgen for å ha det store huset alene med hun første. Halleluja så deilig. Det er noe av det beste jeg vet. Da blir jeg litt liten igjen og får en følelse av at jeg later som om jeg bor der alene.

Fabulous

Kjøpt ny kjole. Fordi den var laget for meg. Herregud jeg elsker Samsøe.

Og den var på salg.

Den er egentlig gjennomsiktig. Og jeg kom nettopp ut av dusjen og er naken under. Stoler på skygge og kjenner meg vågal. Med litt trutmunn.

God helg til deg, hvem du enn er!

Vær vågal.

Yoga mornin’s are the best mornin’s

by Viktoria on 27/07/2016 in The life • 4 Comments

Har verdens roligste morgen.

Kribler også ekstra i magen i dag da jeg får lov til øke dosen på det som skal hjelpe meg. Det er helt tullete hvor excited jeg blir.

Det som også er spennende er at hun lille sitt Steven Colbert opptak (rett over midnatt tror jeg) går på norsk tv i kveld. Og det antrekket koste jeg meg ordentlig med. Så mye at jeg fikk helt vondt i ryggen og bestemte meg for å gjøre gjesterommet om til arbeidsrom, så ivrig ble jeg.

Og før det skal jeg til skredder med brudekjolen. HJELP.

My dad never gets too old to play with bubbles

by Viktoria on 26/07/2016 in The life • 0 Comments

Den siste halv-uken har vært helt på steroider hva gjelder sosialt samvær for meg. Gøy! Men trengte noen dager alene på å komme til hektene igjen. Sånn er det vel med oss alle. Sommer altså.

Pappa ble 60 i helgen.

Og er det én ting han far ikke sparer på når han feirer seg selv er det prosecco. En ting vi har til felles.

Han her..

HUN her..

Også hun her, da. Helt utav fokus. Sånn går det når man har det gøy og er den eneste med kamera.

Også det været! Det er faktisk alltid fint vær når pappa har bursdag.

Vi feiret ikke bare lørdagen, er jo hardinger, søndagen la vi ut på sjøen og kombinerte mine to favotitt-ting. Prosecco og utpå sjøen. Badet som noen galninger. Det er det beste i verden. Bade brisen.

Ingen kaffi i denne kaffikoppen.

Oi, nå ble det mye boble-prat. Får skyte inn at vi også har spist mye deilig mat.

Ellers går det bare i bryllup her hos meg! Og jeg begynner virkelig å glede meg. Og er jeg heldig nok har medisinene mine stabilisert hele meg til den tid. Det hadde han andre fortjent <3

Gourmet and chickenwings. My man is sophisticated and complicated.

by Viktoria on 23/07/2016 in The fashion, The life • 1 Comment

Hadde verdens fineste kveld i går med å feire han her med sine 35 år. Du har aldri vært kjekkere kjære.

Og favoritt tingen vår å gjøre sammen er å dolle oss opp, hive i oss bobler

imens jeg prøver å løsrive meg fra speglet og dra ut for å spise. I timesvis. I går var det syvretters på Lysverket og det var helt nydelig. Da sitter vi og flørter skamløst over bordet og snakker om hvor heldige vi er som elsker hverandre så mye som vi gjør imens vi ooher og aahhher sensuelt og hever øyenbrynene våre over ivrige nikk og lar maten og vinen rulle rundt i munnen for å være helt sikker på at vi ikke går glipp av noe.

Og etter du har flakset rundt og vært storkar i flere timer på byen, kjære deg, og jeg ikke trodde jeg kunne sette mer pris på deg, er det nettopp synet jeg våkner til i dag som vipper meg av pinnen og bekrefter, igjen, at du er mannen i mitt liv.

Stay classy Vegard, never change.

Så lover jeg at jeg aldri skal slutte å utfordre meg selv. Dette er ekstremsport for en syvretters i min verden og jeg ville bare gjort det fordi jeg vet hvor stolt du er av meg når jeg faker selvsikkerhet.

Fin er den da. Og verdens mest behagelige plagg. Kjøpte den i samme vintagebutikk som gav meg Dior.

Imponert?

Visst faen.

More girls, please

by Viktoria on 17/07/2016 in The life • 0 Comments

Jenter altså. Jeg har så mange fantastiske jenter i livet mitt nå. Jobbet med Silja sin musikkvideo sist uke, og hadde det helt fantastisk faktisk. Det er så lett for at man ikke prioriterer venninnene sine, spesielt om man går gjennom noe (og går vi ikke alle gjennom noe? typ alltid?)

Personlig tror jeg jeg undervurderer hva de kan gjøre for meg av og til. Og så gjør man en liten effort, og nesten hver gang sitter jeg igjen med masser av energi og følelsen av å ha blitt så forstått og elsket. For ikke å snakke om normal. Det er også et tips. Skaff deg noen venninner som er like cray cray som deg selv. Gjerne én som er verre. (I dette tilfellet er det mest sannsynlig meg, men noen må jo ta den tittelen) Også er det aldri feil å danse til lysene går på og le så man nesten gråter heller. Det kan hjelpe på overraskende mye.

Gitt at man omgås med de som gir deg energi da. De andre kan du bare drite i. Hold deg til bursdagene deres. Kanskje. Ellers bare drit, lag unnskyldninger. Dårlige. Sånn at de forstår hvor energislukende de er og at vennene deres ikke gidder.

Her er Mikke. Han gir deg også energi. Litt. Han er ganske arrogant egentlig. Men det er greit, for han er så fin å se på og semi flink til å ta instrukser på sett.

En annen ting jeg liker med venninner er at de alltid er like klar for bobler som meg. Ikke noe kaffi i disse koppene. Og når props’ene er poppet kan man jo ikke kaste innholdet. Det ville vært misbruk.

Så morsomt synes vi tanken på å sløse bobler var.

Unntatt Mikke. Og Edda. De synes ikke det var noe morsomt.

I am also bipolar

by Viktoria on 15/07/2016 in Philosophy, The life • 20 Comments

De siste ukene har vært tunge, med noen ekstra tunge dager for show. Og dette slo meg som ekstra rart. Er mye ved meg som er rart -dette er jeg smertfefullt bevisst på, men dette var ekstra rart, siden jeg ikke har hatt det så bra som jeg har det nå på lenge. Jeg lar ikke humøret bestemme om jeg spiser eller ikke. Jeg ser tunge stunder komme, og jeg lar de komme. Jeg sier mer ifra. Mer nei. Jeg lytter mer. Stoler mer på meg selv.

Så urettferdigheten jeg føler når jeg våkner den ettermiddagen og føler vekten av (min) verden på skuldrene mine er egentlig ubeskrivelig. Knusende. Demotiverende. Og ingenting tror jeg skremmer meg mer enn følelsen av motivasjon som renner ut av kroppen min. Som vann gjennom steiner står jeg sjanseløs til å holde igjen. Det har den gjort så mange ganger før og er en stjerne i stykket om syklusen i livet mitt. Sykulsen som styrer hvordan jeg får lov til å møte verden på.

Takk Universet for den følelsen. Den gjorde nå at jeg gikk rett til psykologen og forlangte forsterkninger. Et svar. En annen mening. Fra en som ikke bare vil prate men diagnostisere.

20 minutter

og jeg er bipolar. Jeg har vært i systemet i 8 år om 2 måneder. Det er nesten en tredjedel av livet mitt. Jeg kan ikke klandre noen. Minst meg selv, uansett hvor vanskelig. Litt vet jeg jeg kan ta på egen kappe. Og DET skal jeg lære av. Jeg har villet fikse selv. Jeg har skrytt av åpenheten og sårbarheten, toleransen min for psykiske lidelser samtidig som jeg aldri helt har tatt innover meg min egen. Ikke fullt. Jeg har samtidig som jeg har ønsket å tåle meg selv ønsket å fremstille meg selv som sterk. En som fikser. En som tar lett på ting. Når jeg har kjent på kroppen hvor mye det har kostet meg. Jeg må faktisk gi meg selv litt tid her kjenner jeg på å ta det inn.

Jeg har ønsket å akseptere meg selv SÅ utrolig lenge.

Og det er den jeg må bruke litt tid på å gi slipp på. Det ønsket og den uløselige knuten kan fly av sted i dag. Jeg trenger deg ikke lenger. Jeg tror jeg fysisk må gå ut på terrassen etterpå for å slippe den fri.

Min største angst alle disse årene, og gudene vet jeg har prøvd mange forskjellige ting, har vært å begynne på noe nytt og erfare at dette også ikke kommer til å hjelpe. Uansett hvor mye jeg har trodd og ønsket, prøvd, hvor mye behandleren har ønsket. Så jeg har gjort det man gjør. Avsluttet alle behandlingene mine med det de vil høre. Det jeg har ønsket å si. Jeg er bedre. Dette hjalp. Nå har jeg nye redskap i kassen. Jeg lover å fortsette sånn.

Og det har jeg gjort. Og det har holdt meg flytende. Det har hjulpet! Helt til noe har kommet og ødelagt. Til jeg ikke har klart å holde meg flytende lenger. Til jeg må prøve noe nytt.

Hadde det vært noe annet i livet mitt, hva som helst annet, jeg hadde prøvd å fikse i 10 år uten hell, hadde jeg for lengst skjønt at dette er noe jeg faktisk ikke klarer alene eller med den hjelpen jeg har søkt tidligere. Her trenger jeg å gjøre noe annet.

Så i dag har jeg brutalt kastet mine nærmeste ut av leiligheten fordi jeg trenger å være alene med denne følelsen. Og jeg vil ikke dele den med de da jeg vet de ikke kan engasjere seg på det nivået jeg trenger. Og det er helt greit. Det er ikke meningen at vi skal kunne fylle alle behov for hverandre. Men dette er det deiligste, det mest oppløftende, det letteste og mest sårende jeg har opplevd i hele mitt 26 år lange liv. Og jeg trenger en dag på å fordøye det. Jeg har visst i mage og sjel at det har vært noe, noe som hater og elsker å styre livet mitt. Som hater og elsker meg. Noe som ikke kan drikkes eller selvmedisineres bort. Løpes fra. Ignoreres, eller håndteres faktisk.

Jeg sier ikke at med medisiner kommer alt til å forsvinne. Det største akkurat nå er kanskje at jeg føler meg sett for første gang. Og nå får jeg noe som kommer til å hjelpe meg på veien videre. Gjøre ting lettere. Verktøykassen min ble nettopp oppgradert til et helt annet nivå. Og motivasjonen til å fortsette som før har aldri vært høyere. I dag elsker jeg meg selv, omfavner meg selv i den dypeste grad jeg vet hvordan. Jeg synes ikke synd på meg selv, jeg har lært for mye godt på veien. All smerte jeg har opplevd, overlevd og tatt med meg uten å latt definere meg kan ikke annet enn å føles som helt rett. Jeg vil ikke tvile på meg selv lenger. Jeg vil være snill og tolerant. Ærlig og raus, med meg selv og alle andre jeg møter. Jeg vil stole på meg selv og stole på at du vet hva som er best for deg selv. Og jeg føler jeg har mye større sjanse for å klare alt det nå.

I dag håper jeg jeg vokser. På ordentlig, liksom.

Takk til alle som har hjulpet meg på veien. Spesielt Solli DPS.

Welcome home samsung, you’ve been greatly missed.

by Viktoria on 12/07/2016 in The life • 0 Comments

Kameraet mitt er endelig kommet hjem igjen!!!!

Feires med dette.

 Pike bak plante

Og det var da endelig godt siden all elektronikk rundt meg ser ut som det har tatt en felles beslutning på å sakte slutte og fungere for så å ende det hele med et stort kollektivt selvmord. Utifra mobilen å dømme, i ekstremt nær fremtid. Ikke noe morsomt for en særdeles sart kropp og hjerne og jeg kjenner at den roen jeg fikk fra yogaen tidligere i dag er ute av systemet for lengst. Er jo dessverre slik at man kan jo ikke stå i downward dog hele dagen heller.

Uff, nei jeg har lyst å kaste både mac, mobil og tv ut vinduet. I tillegg er han andre syk og bare lagde seg sånn mat som jeg ikke vil ha til middag. The nerves. Noe som etterlater meg her sulten og alene blandet med avskyen og tristheten jeg føler når jeg prøver å falle til ro med tanken om at jeg er nødt til å lage meg middag helt alene. Spise helt alene. Imens han andre ser på.

Great.

Heldigvis var jeg i bursdag i går.

Og skal i bursdag i morgen. Og det betyr vin og kake (minst) to av fem ukedager. Dette kan bare bety at det er sommerferie og folk gir litt mer faen. Det liker jeg.

Kjenner denne uken fort blir en uke der jeg må løpe litt fra meg selv i stedet for å finne måter å bli på. Men det er en god og travel uke i det minste, fylt med bare kjekke ting (nesten) og hvertfall med bare kjekke folk! Så det er bra. Jeg er klar!

Denne kjøpte jeg forresten på et marked på ferie. Inni stappet jeg en gammel ikeapute som egentlig ikke er en sofapute, men sånn sovepute. Så jeg har hvertfall den skulle alt annet rakne. Med mindre den også rakner da. Den er egentlig for stor den puten.

The endlessness of stuff is okay if ya learn to put it away.. That was a rhyme.

by Viktoria on 06/07/2016 in The life, Wedding • 2 Comments

Herregud, er inni en skikkelig “dagene bare går og listen over ting jeg burde gjøre vil aldri gi meg freeeeed” -periode.

Ikke at jeg stresser noe særlig over det. Er typisk sånn person som er super effektiv og gjør alt best når tiden presser meg. Ellers kjenner de fleste meg som rolig og avbalansert.

(…..)

Uansett! Når jeg ikke forteller løgner til meg selv tenker jeg stort sett på hva det neste jeg skal gjøre burde vært. Klokken jager meg. Type for én uke siden skulle jeg til legen. Har skaffa meg fastlege her i Bergen da. Dame i sin beste alder ble valgt med omhu considering man må ha en som sikkert har sett litt av hvert og kan ha en masse empati for en sånn som meg.

Selvsagt sykemeldt første møte og sendt en fersk ung mann fra skolebenken til å ta hennes plass. Måtte nesten le siden dette har skjedd så mange ganger før. Er det sånn at i all hemmelighet går vi ALLE rundt og booker opp de kvinnelige fastlegene, sånn at hver gang noe skjer står det en ivrig ung mann på vikarlisten?

Skulle selvsagt ha underlivsundersøkelse, blandt andre ting, og kjente litt ekstra på skammen når han etter en liten prat bare bestiller ny time neste uke (til de andre greiene) og vil si adjø før han så mye som har tatt en liten titt på den nystelte .. greia mi. Så jeg skammer meg og spør fint, igjen, om han har glemt det? Neida, det hadde han ikke. Men om det var greit, så tar vi det neste uke?

Wtf?!

Skal jo ikke tvinge fyren liksom.. Men meg da?! Jeg har jo grudd meg lenge og gjort meg klar til dette her?!

I fuckin’ shaved for you

I øyeblikket var det bare litt kleint, adjø handshake blandet med “sikker på du ikke vil ta en titt?” -feeling. Men når jeg kom hjem ble jeg egentlig litt sur. For nå må jeg gjøre det i morgen. Og hadde vi gjort det sist uke hadde jeg vært ferdig.

Og det skulle jeg skrive om sist uke, men det skjedde jo aldri. Samtidig som jeg må finne en skredder.

(nevnte jeg at jeg kjøpte brudekjole i Monaco..?)

(…)

En frisør, vigsler, alt egentlig til bryllupet, registrere oss til sånn gave ting (noe som stresser meg, å måtte be folk om gaver?), deadline til sceneantrekk til den lille, mye mailing og tlf jeg ikke tør ta, ideer som kommer og går, dør basically, fordi det er fullt der oppe og alt som ikke har kniven på strupen blir nedprioritert og kastet vekk, mat fem ganger om dagen MINST, skatteetaten og altinnihelveteskomplisert..

Og oppi det hele klarer jeg å sitte oppe altfor sent hver kveld og se på Sons of anarchy med han andre. For det er jo også viktig.

Det som er så bra er at du kan skape deg noe der du tar deg fri. For listen av ting vil aldri stoppe. Tydeligvis. Og vi simpelthen KAN IKKE gå rundt og tenke på ting hele tiden. Da er vi aldri i oss selv. Og da føler vi aldri på oss selv. Og da er jeg sikker på at vi ikke klarer å kjenne om noe er galt. Og da blir vi lei oss. Før vi merker det.

For meg er det yoga. For eksempel. Det gjør jeg tre ganger i uken eller tre timer om dagen, akkurat det jeg må. For da hører jeg ingenting annet enn meg selv. Og det lover jeg deg, er den beste investering.

Så namaste fine folk, nå skal jeg dra og gjøre den listen litt kortere. Jeg må ut av huset med andre ord.

Nice, Monaco and Cannes, je t’aime

by Viktoria on 27/06/2016 in Beauty, Philosophy, The fashion, The life, Wedding • 6 Comments

Forandrer man seg litt på en ferie eller bare føles det sånn?

Føler alltid at jeg lærer noe når jeg reiser vekk. Om det er noe jeg allerede visste og fikk bekreftet. Eller noen jeg trodde jeg kjente, som jeg fikk bevist motsatt. Det er intenst på ferie. Så mye forventninger; tyngden av å måtte forløse knutene vi knyter (kanskje i løpet av et helt år!), den økonimiske investeringen, planleggingen.. Det må jo ende opp i noe intenst.

Jeg liker å leve intenst.

Intenst med palmer er enda bedre.

Jeg har blitt overrasket på denne ferien. Over meg selv og familien.

Først og fremst er jeg mest overrasket over hvor langt vi gikk inn i vårt indre alle tre for å leve så harmonisk (dog ikke smertefritt) på ett rom sammen. I TO UKER OG TO DAGER.

Intenst.

Deretter er jeg overrasket over at jeg ikke er irritabel og utslitt som jeg oftest er etter ferie, -på kanten til å bli noe som bare kan beskrives som sjelløs etter så lang tid sammen med andre mennesker. Hele døgnet. For det er jeg nemlig ikke. Jeg har tatt med meg sjelen og mitt innerste indre for en gangs skyld på tur. Før har det vært så fragilt at det har måttet ligge hjemme i mørket beskyttet av min egen frykt for at det kunne komme til å gå i stykker om jeg tok det ut. Kanskje ledd av, stilt spørsmål ved, ikke forstått eller respektert. Nei, det hadde det ikke tålt..

Nå gjør det tydeligis det.

Jeg kunne faktisk gjøre akkurat det jeg følte for på denne turen. Og absolutt ingen har brydd seg.

Jeg er overrasket over hvor lite man kan kjede seg på elleve dager i Nice, at frykten for at to bøker var for lite nå virker latterlig og at side 21 var alt som ble nådd, om man bare er med de rette menneskene.

(kunst av den lille)

At jeg fant brudekjolen min i gatene Grace mest sannsynlig har vandret i, i Monaco..!! Og at jeg etter kjøpet følte meg pittelitt hellig.

Jeg er overrasket over at franskmenn bare virker avvisende og sure om du lar de. De liker egentlig å le de også.

Hvordan man kan drikke vin hver dag i to uker og fortsatt føle seg som seg selv etterpå, og ikke seg selv på vei ned i en depresjon, om man bare tar vare på seg selv på veien og husker å stoppe opp for å puste.

Tålmodigheten og kjærligheten (ikke like overraskende..!) fra mamma og pappa. Tusen takk.

Hvordan man ikke kan få nok crepes.

Eller chevre.

At det forsatt finnes haute couture plagg av Dior i min størrelse i nydelig stand som ingen eier.

Over at den ene sikkerhetsvakten virkelig trodde jeg var en fotballfan som prøvde å få et bilde av det tyrkiske laget når de sjekket inn og hadde nerver til å be meg om å vennligst ikke!, når jeg egentlig skulle til å ringe mamma for å si hun måtte skyndte seg siden det var så jævla mange fotball folk der nede og vi ville vekk derifra i frykt for at det skulle smitte over.

Det jeg ikke er overrasket over, sånn helt til slutt, er hvor deilig det var å brenne den nye røkelsen vi stjal/fikk fra hippieteltet på Glastonbury og ta noen timer for meg selv på matten etter ferien var vasket vekk og kjolen hengt opp og beundret nok en gang.

I dag skal jeg bare pleie og slappe av. Nyte hvor sterk jeg føler meg. I dag feirer jeg meg.

Me not sweatin’ the small stuff

by Viktoria on 08/06/2016 in The life • 3 Comments

I dag har jeg vært helt tullete (se under)

Is rett etter frokost, noe som gjør det til en del av frokosten. Is til frokost.

Var på bergen Bonanza i går og ble helt blåst vekk av all den fantastiske musikken og menneskene Bergen har i magen. Også var vi med så fine folk at jeg bare fløy til himmelen jeg var så lykkelig og glemte helt tiden og å drikke vann. Takk Gud for at jeg jobber freelance.

Takknemlig.

Ellers har jeg hatt en super dag. Etter den isen. Skaffet sykt kule klær til photoshoot i morgen, skal style depresno, noe jeg gleder meg kjempemye til!! Han er så søt også synger han som en helt og jeg har aldri stylet en mann før, så det blir nytt for oss begge. GØY.

Også har jeg hatt møte med fårikål jentene, som også var veldig gøy siden det faktisk begynner å nærme seg sykt fine klær snart..! Gled deg Norge, dette blir sykt kult. Faktisk.

Kulere enn meg i dag.

Eller Vegard denne dagen vi jogget i 1,5 timer og endte i sjøen for å unngå heteslag.

Ellers savner jeg kameraet mitt og er veldig lei meg for at jeg ikke får det med meg til Nice på lørdag.

På den andre siden skal jeg til Nice på lørdag. #don’tsweatthesmallstuff

Majestic, Magical Iceland. And pier beers.

by Viktoria on 06/06/2016 in The life • 8 Comments

God mandag!

Er ikke livet så godt når det er sol ute?! Mer luft, mer venner og mindre tid til å sitte inne å sture og bekymre seg. Så enkelt det er å skyve vekk alt av problemer og bare levet i nået..!

Så naturlig -så lett!

Lettere bekymret for at skatteetaten kommer til å arrestere meg siden jeg helt klart har glemt hele selvangivelsen og har forstått (på andre, er ikke så viktig for meg personlig) at det er en viktig greie man bare MÅ gjøre.

Men en ting om gangen sier bare jeg. Og hvordan kan man gjøre noe man ikke forstår? Jeg blir helt gal av å gå inn på sidene deres jeg. Og du vet hvordan instinktivt så har vi to reaksjonsmønstre? Fight or flight? Her er det BARE flight instinktet som skriker i meg. Ikke noe lyst å forstå. Blir bare 2 år gammel og ender opp sur på han andre.

Så nå lever jeg i redsel. Når jeg ikke gjør andre ting.

Men det er ikke bare ille! Sist uke var jeg i (på?) vakre Island på jobb med mine fantastiske søstre! Herregud for et magisk land. Kameraet mitt har streiket, så bare mobilbilder. Men det får holde. Med mindre du har nettbrett. Da blir man helt dradd.

På sett.

Kan røpe at både vi og Matthew Mcconaughey har spilt inn her. Og at scenen befinner seg i en film som begynner på Inter- og slutter på -stellar.. Skal ikke si mer. Kult?

-Kult.

Så langt har jeg aldri kunne sett tror jeg. Så flatt. Samtidig som det er flott minner det meg på hvor glad jeg er i frodigheten og fjellene hjemme. Og det er jo greit å huske på innimellom.

Den lille var en helt. Som alltid. Tror denne dagen, som var en 21 timer lang arbeidsdag og helt umenneskelig og nydelig på samme tid, hang igjen i kroppen min fra tirsdag til lørdag. Shit, man trenger søvn altså.

Men vi storkoste oss, da!

Sukk, som jeg elsker de der to. Jeg er faktisk verdens heldigste.

Og når jeg ikke er på island og er heldig, har jeg forberedt meg til denne sommeren som plutselig stod på døra ved å ta tak et par skikkelige tak.

Selvsagt ser jeg også alltid graceful ut når jeg gjør ting.

Og når jeg ikke ligger og kaver på gulvet med saks og gjør ting kiropraktoren ikke liker

får jeg tid til ting jeg liker. Som å drikke øl og bade på verftet.

Da er så lykkelig at jeg smiler helt innover tydeligvis.

Yoga får meg også til å smile innover. Og det ønsker jeg for (nesten) alle. Å finne noe som gjør at du smiler helt innover til den innerste delen av deg selv. Uansett hva det er!

Be a nobody

by Viktoria on 27/05/2016 in The life • 2 Comments

Herregud så deilig det har vært å jobbe i det siste!! Og smak gjerne litt på den. Det har vært nydelig vær ute og presset av to deadliner har hengt over meg som en hval den siste uken.

Så jeg var alene på Landås onsdag morgen, og da var jeg litt sånn.

Så da pakket jeg alle tingene mine og stakk til mamma.

Etter jeg tok dette bildet. Det slo skikkelig ann på instagram og førte til et midlertidig velbehag.

Men hos mamma og de er det liksom mer luft. Og masse vinduer. Så jeg føler nesten at jeg er ute i solen når jeg sitter her..

Var hos psykologen i dag (vet jeg snakker ALT for mye om psykologen) og snakket litt videre på det vi begynte på sist. Kjenner litt på at jeg er i ferd med å forandre meg og har derfor en liten identitetskrise. Det er jo egentlig en kjempe bra ting -forandring er bra! Men forvirrende. Og trist til tider. Og det han plutselig spør meg om er om jeg ser på Game of Thrones. Og jeg bare.. eh, jah.. For “Arya”, vet du, hun jenten som alltid skal være gutt og få bank og sånn. Hun går jo gjennom ganske mye vondt og vanskelig for å kvitte seg med det hun tidligere har fobundet med “Arya”. Og dette gjør hun jo for å bli en “Nobody”. Og jeg bare.. ja? poenget?

Hvis man er nobody, kan man være anybody.

Pause for reaction.

Så det er det jeg skyller ned med vinglasset i dag.

Og en morsom ting (jeg syns det var morsomt), når jeg fortalte noe jeg ikke liker ved meg selv når jeg går inn i situasjoner der jeg foretrekker å leke kul og selvsikker. Også svarer han noe om å bare faktisk være seg selv da og prøve å godta det, osv osv. Litt sånn “Sånn er jeg?”

Jeg lo.

Så i den spiriten;

SÅNN er jeg!