Det er vanskelig å ikke finne ny respekt og medlidenhet for folk når de blir syke. For å ikke snakke om når sykdommen går så langt at den blir synlig. Da er vi snille da. Og godt er det. At det finnes hvertfall én ting som gjør at vi kan se mennesket bak det tilsmussede sløret av fordommer og labler vi vanligvis ikke klarer å se forbi. Synd at det krever sykdom og smerte, men det er hvertfall noe. Vi stopper litt opp. Det vekker noe i oss. Et instinkt som gjør at vi får vondt på deres vegne og kanskje til og med gjør at man kjenner behov for å hjelpe. Vi kjenner på det menneskelige i oss til en forandring.
Har ingen poeng med dette, men kan man bidra til å bringe oss sammen, gå litt aggressivt mot denne muren av fordommer og uvitenhet, så må man gjøre det! Fang oppmerksomheten til folk når buksa deres er nede og bruk den til noe! Og det gjør Gunhild. Kult!
Står litt i ro på planen i dag, noe som gjør at jeg blir veldig takknemlig for en mail fra ROS om de endelige datoene for frivillighetskursene. Bra. Rart at noe som ikke kommer til å bidra i livet mitt økonomisk sett, letter sånn på trykket av den dårlige samvittigheten av at jeg ikke bidrar økonomisk nok. Penger er og blir liksom den enkleste og mest tydelige måten å måle suksess på. Sånn er det bare.
Selv om vi skal gifte oss og har felles økonomi liker jeg ikke at vektskålen ikke er i balanse. Stolt kvinne, da. På den andre siden er det ikke så rart om jeg bruker tiden til noe som betyr noe. Sånn sett forstår jeg de damene som gifter seg rikt og ender opp med å fylle livet med veldedighetsarbeid. Og champagnelunsjer. Evt. pinot grigio, om de sponser deg hver gang du nevner druen. Vet ikke om det er drømmescenario eller bare tragisk. Meningsløse liv som rettferdiggjøres med små drypp av “u”selviske handlinger (unicorns -finnes ikke) for å kunne nyte resten.. av livets dru.. -frukter.
Wow. Dette er første gangen jeg har tenkt tanken at jeg muligens ser for mye reality-tv..
Så rister jeg av meg den tulletanken og roer meg selv ned med et par sannhetsord. That’s just silly, Viktoria! One can never have too much reality-tv.
God morgen! Våkner med skikkelig jobbelyst og skal sette i gang med én gang etter innlegget. YES! Elsker å være inspirert.
Vi var i Cape Town.
Våkner opp i nydelige Ezard House, de kaller slike hotell boutique hotels mener jeg, sånne hotell med få rom. Våkner hvertfall opp lykkelig og ser ut at det regner. YES! I toppetasjen serveres frokosten sammen med denne utsikten over camps bay. Ikke feil i det hele tatt. Fjellet i bakgrunnen, lion’s head (også kalt Hufsa på folkemunne, evt bare meg) gikk vi faktisk opp neste morgen, men first things first.
Yes. Så her er vi. Nydelig hotell, upåklagelig underdanig service som gir deg hva du vil ha hvordan du vil ha det når du vil ha det. And they ain’t afraid to ask..
Sittende, alene igjen, med ring på fingen på tuppen her sammen med min beste venn og mannen i mitt liv og én som bare lurer på om jeg har sovet godt, og vil jeg ha ferskpresset juice? Etterfulgt av én som lurer på kaffevalg, og vil jeg ha den nå? Og skal melken være kald eller varm? Den første igjen som lurer på om jeg vil ha frokost -ingen meny i sikte så her må diskuteres; vil jeg ha kontinental eller engelsk frokost? (ikke skjønner jeg hva noen av de er, men jeg husker at engelskmenn spiser bønner og pølse til frokost, så jeg sier kontinental), hvordan vil jeg ha eggene mine, “scrambled” sier jeg, noe på siden? “bacon” noe mer? “toast kanskje, det mørkeste brødet dere har” (noe han kommer tilbake til på et tidspunkt fordi han ikke helt skjønte om jeg ville ha det på siden eller under eggerøren, så jeg sier “no thank you, no toast”)
Fuck it.
Så, før jeg har fått kaffen min har jeg tårer i øynene og pustevansker og sier med pipete stemme til han andre at jeg tror jeg må gå ned og ta meg en pille. Og en halv. Gjør det, sier han varmt.
Nede på rommet er de usynlige stuepikene i full sving. Jeg braser inn og popper piller, smiler nervøst og drar igjen. De får tro hva de vil.
Og pillene hadde jeg ikke brukt hele ferien. Men som du skjønner, god service gir meg panikkangst, og da er det veldig vanskelig å nyte ferien.
Jeg tilbakevender. Nå begynner den. Frokosten fra helvete. LoL. Vegard er tydelig stresset over at han ikke har klart, etter så mye omtanke og vilje til å velge det Perfekte hotellet til den noe spesielle personen han har valgt å fri til (jeg har vært stressa på fancy hotell før og ville denne gangen ha et vakkert men busy hotell med masse folk og liv). Han mener på dette tidspunktet at det er hans feil at jeg nesten fikk et panikkanfall under frokostbestillingen, og Hvordan kunne han?!?
Stakkars mann. Er ikke sånn det henger sammen. Dette hjelper faktisk meg å roe meg ned, da jeg skifter fokuset mitt over på han og må begynne å roe han ned ved å si at man ikke kan gå gjennom livet å tenke slik. Det er jeg som bringer angsten til bordet, ikke hotellet. Det er et nydelig hotell jeg kommer til å huske for ALLTID og vil tilbake til da det allerede er fylt med spesielle minner, og på rommet elsker jeg å være og i morgen blir det bedre! Da vet jeg hva jeg skal si til frokost, for eksempel. “Jeg ser det står musli på bordet, I’m good. Great actually. Fuck off.”
“Okey da. Sorry, hvertfall.”
Skjønner du? Han sier unnskyld for noe han har brukt så mye tid og penger på. Denne mannen må man jo bare elske. For en mann.
Dagen tilbringer vi på waterfronten,
Just remembering this day and how happy this floating chair made me. #capetownfishmarket #bliss
lite å skryte av og veldig turistifisert egentlig, men får meg noe Cape Town Fishmarket. Og med vind i håret, sitte ute, Savanna’s å drikke og fritert sjømat kunne ikke dagen blitt bedre. Dette etter en litt vel lang og unødvendig gåtur i litt for mye vind og gnagsår tendenser i disse derby skoene, men uansett! Gull i enden av tunnelen! Regnbuen, whatever.
Neste morgen er bedre.
Da står vi opp tidlig (-ish, ikke Durban-tidlig, men før 8) og går opp Lion’s Head. Ah! FOR EN START PÅ DAGEN! tenker du?
Vi spiste jo ikke frokost før vi dro avgårde. Ikke tok vi med noe til toppen heller. Dette går fort! Nå er dette en kort tur, men det er alikevel et fjell. Og det tar rundt 40 minutter i bra tempo for å gå opp dit. Og det er tungt. Ikke utslitende tungt, men tungt. Og jeg med mitt lave blodtrykk og blodsukker går ALL IN til å begynne med, merker mot toppen at kroppen ikke har så mye å gi. Og da skal jeg opp i stiger, basically klatrer vi mot toppen det er så smalt.
Ikke fornøyd. På toppen av det hele er jeg andpusten og sliten. Men ikke faen om jeg snur. Så jeg velger, naturligvis, å bli sur på Vegard.
Fint på toppen. Sykt dårlig stemning. JEG HATER Å VÆRE SLITEN. Nå føler jeg meg svak også.. Queen.
Mykner litt på vei ned når kroppen begynner å innhente seg.
Her var det egentlig nydelige utskjæringer.. Vet ikke helt hvorfor vi ikke klarte å fange det på mobilkameraet.
På god vei ned er jeg fornøyd igjen. Solen er på vår side, selv om det faktisk er litt kjølig ellers -det er jo tidlig fortsatt og dusj, kaffe og frokost nærmer seg. YES!
Og når vi endelig setter oss ned til frokost er det FOLK der!!! Vi er ikke alene og det er lyder rundt oss.
En mannlig hjertespesialist i 40-årene, fysisk i sykt god form, én kvinnelig sexolog med stor kjeft og upåklagelig humør, også sykt sterk kropp og helt sminkefri. Surfer helt sikkert, tenker jeg stille. Sosiale vesener som deler erfaringer om byen, han er faktisk herfra, hun fra Canada. De prater om vin på toppen av fjell, vinsmaking, rett og slett mine folk, tenker jeg og nyter støyet rundt meg. Hun ler også høyt og rampete, noe jeg setter pris på.
Hun nevner en datter når jeg sier jeg er fashion designer, noe jeg ikke tenker noe over før det slentrer inn en ung dame med platinafarget front og resten sort. Dristig utringning og denimshorts oppi rumpen som dekker halvparten av det den trusa jeg går med under maxikjolen jeg har arvet av mamma gjør. Hun ser britisk ut, tenker jeg først. Og av én eller annen grunn stopper jeg meg selv når jeg instinktivt har lyst å si “your daughter?”
“Moren” stikker avgårde og jeg tar hjertespesialisten i å sende den britiske twerkeren noen sultne blikk der hun står og nyter utsikten på verandaen før han ser tilbake på meg. Først nå ser jeg det. Den indre freakinessen hans. -Dr. Swinger.
Kaffe, ja. Sort, takk. Melk ved siden av. Kald.
Good for them! tenker jeg og ser på han andre. Det der er IKKE datteren deres.
Ezard House steg fra dette øyeblikket et par hakk i min bok, hvertfall.
I dag har det vært en dame fra Os og Fusa posten her. En varm person med ferske boller og genuin interesse for meg og hva jeg har å si. Hva er ikke å bli glad for? Ydmyk.
Hun har sett så nærme på meg.
Noe jeg liker. For vi er mye mer interessante jo nærmere vi kommer.
Takk for at besøket. Håper det hele gav mening.
Nå har vi kommet så langt at vi drar fra Durban og mot Cape Town. Alene forlater vi familien vår etter en følelsesladet curry-kveld med venner og vin på verandaen. Jeg vet ikke hvor vi skal. Han andre har tydeligvis planer.
Vi ankommer Ezard House i Camps Bay området i 11-tiden på formiddagen og blir møtt med fantastisk service, velkomstjuice og en tur rundt huset. Det har 11 rom. Og det virker som om vi bor der alene. Dette var før vi møtte swingers-paret fra Canada. Mer om det senere.
Når vi har fått rommet vårt og sendt med butleren en bestilling om champagne ned til rommet, løper jeg rundt av glede, det er et så nydelig rom!
Sauna, walk-in closet, superduperkingsize-bed, stue med utsikt, egen veranda og divan (!) er noen av tingene som får meg til å smile så bredt som overhode mulig. Dobbelt. Tenk hvor lykkelig jeg skulle bli de neste minuttene.
Stakkars. På dette tidspunktet tror jeg han er så sprekkeklar og nervøs at han skjelver -jeg merker ingenting og er fullt opptatt med meg selv og det fine rommet mitt. Vårt!
Vegard trenger meg på verandaen. Jeg, alltid lykkelig for å drikke champagne før 12 på andre sitt initiativ, gleder meg over at han andre også slår seg litt løs og er litt rampete på tur. Bra dokumentasjon, sier han. Takk for det kjære.
Selvsagt sa jeg ja. Se på den ringen.
Bra var det, for det er ikke høyt nok fra verandaen og ned om du skulle sagt nei. Også fniser vi oss, basically, gjennom resten av dagen.
Han andre emosjonelt utslitt og egentlig klar for å kubbe, jeg sov jo på flyet og ante ingenting og er egentlig klar for å feire. Vi drar på sushibar og sovner som stein kl 22.00 begge to.
LYKKE. Nå har jeg kommet-i-orden igjen etter den store hjemkomsten. Hva er det med husarbeid (når man faktisk har tid til det, ikke hverdags-husarbeid !) som føles så godt etterpå? Vi bare elsker å føle oss rene og flinke.
I går var jeg så sliten at alt fornuftig (slappe av er i grunn også fornuftig når man trenger det) som ble gjort var å fylle opp kjøleskapet og kjøpe noe maling til gjesterommet. Da jeg på vei til innkjøp av maling begynner å grine av en eller annen pop-låt på radioen fordi det var så vakkert når hun gikk opp sånn på slutten der..! slo jeg meg fort til ro med at det var en god idé og gjorde dette i stedet for (legg merke til solstrålene som så vidt har kjempet seg gjennom persiennene. That’s right, Bergen! I stayed in with a squeaky clean conscious).
La oss se litt mer tilbake, shall we..
Jeg tar det i riktig tidsløp, så blir det greit og ryddig.
Denne dagen var vi vel egentlig bare på vei hjem fra stranden eller noe da Grant; super-patriot, eventyrlysten og en skikkelig energiklump, foreslår at vi kjører opp og tar en titt på Kloof Gorge, i naturreservatet rett rundt hjørnet fra der de bor.
Du vet hvordan vi alle er “skyldige” i å ikke bruke det nærområdet har å by på så mye som vi egentlig føler vi burde? Vi merker det mest når vi har utenlandsbesøk eller treffer besøkende ute og de enten vil ha tips om what-to-do-in-norge osv. eller bare vil dele erfaringer om et sykt kult fjell eller en fjord de har vært på og de bare -Wow, du er så heldig, og du bare -Ja, bruker det drit ofte liksom.. også har du egentlig ikke vært der siden moren og tanten din dro deg opp dit, mot din vilje, når du var i den kleine fasen mellom 9 og 11. Grant bruker landet sitt hele tiden. Selvsagt for å vise oss rundt akkurat nå, men til vanlig også. Ferierer og reiser, safarier og fjellturer. Elsker landet sitt. Veldig handy når du selv er på besøk. Også en ting; (kanskje den jeg setter mest pris på når det kommer til Grant) han ER er så flink til å kose seg. Gjøre det litt stemningsfult og kjekt rundt seg. Om det er på målstreken etter en hike eller sykkeltur eller bare rundt seg. En pils og litt Biltong (tørket kjøtt, veldig sør afrikansk) går milevis når man skal nyte enhver utsikt.
Koser seg
Her var vi litt mer nervøse og spente. Fart og spenning, høyder og adrenalin liker vi begge to. Kunne skrevet utfordringer her, men det liker jeg ikke. Liker bare overnevnte om jeg slipper å ta styring selv. Strap me in -I’ll do almost anything. Så selvsagt ville vi svinge oss i verdens høyeste et eller annet over rugby stadiumet deres. Disse. Swing. Greie.
Ready
Utpå denne her hopper man altså fra. Her får man hjelp og en vennlig dytt så man ikke lander på rumpa før man flyr avgårde av en mann som svarer “Height is my middle name”, på spørsmålet om han ikke er redd høyden, og om han bare har blitt vant til det..
Rett etterpå. Helt greit å være på bakken igjen. Vi er avslappet og feirer oss selv.
Nå må vi jo bare gå gjenom turen by for by. Ikke bare for å vise hvor fantastisk sted sør afrika er, og jeg anbefaler virkelig alle å reise dit, men for å huske selv også. Få øyeblikkene til å vare. Det er viktig.
Nå sier jeg at det er et paradis på jord, og det er virkelig nydelig der nede og verdt turen, men alt er jo avhengig av menneskene. Noe så enkelt som å være rundt mennesker du elsker og som elsker deg tilbake gjør den beste ferien. Har dere ikke sett hverandre på mange år -enda bedre. Legger man til 20-30 grader, aktiviteter og subkultur tripadvisor aldri hadde ledet deg til, skjulte skatter omgitt av nydelig vilt landskap og heavy historie, autentisk sjelfull lokal mat, har man en oppskrift som hadde slått ALLE destinasjoner.
Så.. TING JEG HAR SETT OG LÆRT:
Et frodig uteområde man kan sosialisere i, på, rundt gjør deg faktisk lykkeligere. FACT.
Vann, som med planter, er også noe som bidrar til liv rundt deg. Å ha luksusen å kunne ta seg en svømmetur når som helst (faen ta, Norge), tikkingen av creepy crawleren i bunnen, -og bare se da! Å kunne se på dette hver dag.
Strand. Varme. Det er så fantastisk hva man kan gjøre om været tillater det. Dette er fra lørdagen vi landet. Etter den 15 timers lange turen det tar å reise ned dit, fastklemt i svette stramme sko, tørr og stram i hud, varm -med mindre man er dritkald, bein og mage (kan nesten også kjenne organene mine) som skriker etter bevegelse og stimuli, fant Grant det naturlig å ta oss med på stranden en time på ettermiddagen. Og som veldig ofte hadde han helt rett i å gjøre akkurat det.
Altså, se så lykkelig. Her har jeg faktisk store røde flekker på brystet da huden min gikk inn i totalsjokk etter en time i solen og 20 minutter i det salte vannet, men det gjorde ingenting. Og i løpet av turen (!!) ble den så vant til det! Fantastisk! Jeg tror slike ting henger sammen. Er man lykkelig, sterk, avslappet, fikser kroppen det meste. Hjernen er så sterk. Det er litt som med mennesker. Snurper i livet ditt som gjør det surere og stjeler energien din til negative ting. Om man ignorerer de og re-fokuserer på ting som gir deg energi, kan de plutselig forsvinne eller miste makten. Det er deilig.
Denne dagen stod meg og forloveden (!!! rart. Bra-rart, men rart.) min opp når huset var tømt og reiste til Durban for å tilbringe dagen der på waterfronten og leke oss i uShaka Sea World. Akkurat når vi ankommer fylles den opp med skoleunger, (Shit så mange rare weaves det finnes der ute! Kreativt er ikke alltid en bra ting) noe som gjør at vi forlater med en gang vi kom for å spise frokost utenfor. Helt greit egentlig, for når vi kom tilbake var det bedre. Og jeg hadde french toasts og bacon i magen. Og litt liv i en temapark MÅ man jo ha. Hvordan skal sommerfuglene lette om man ikke må stå litt i kø først og vente på det?
Når det er sagt finner jeg det ekstremt ubehagelig å være rundt mennesker som snakker språk jeg ikke forstår. Skikkelig terrified-whitegirl-situation i garderoben omgitt av høylytte weaves som klikker med munnen når de prater, danser og ler vulgært høyt. “They’re so vibrant! ” tenker jeg først, “so full of life.” Så blir de bare skikkelig skumle når tanken slår meg at de kanskje ler av meg når jeg dekker til en rød flekk jeg skrapte frem på den siste vannsklien på kinnet mitt med ting, les; foundation, som gjør huden enda litt lysere da jeg faktisk har fått litt farge. Jeg kommer meg fort ut derfra og nøyer meg med lettere synlig irritabel hud resten av dagen.
Se han her da. En tur ut på piren og baren MOYO, også et must, for en obligatorisk vi-er-jo-på-ferie drink rundt lunsjtider. Noe som bare gjorde skliene enda gøyere og meg mer zulu-komfortabel. Skal jeg være helt ærlig.
Med denne utsikten..
Og denne.
Ta det jævla bildet, da
Litt tøffere etter et glass vin?
Dette var en annen dag. Avgårde til Umhlanga, MUST SEE, om du vurderer å besøke området. På dette tidspunktet har vi hørt så mye om hotellet The Oyster Box, her bor kjendisene når de kommer hit (know for a fact at Charlize Theron har satt sine vakre føtter her), og vi mååå bare spise frokosten der/ta en drink/spise lunsj.
Frokost spiste vi hjemme. Og det er for tidlig for lunsj. Vi ta en drink sier jeg!
Kommer frem dit og det er så nydelig der og servicen overvelmende, og her står jeg i bikini og en kort denimprintet kjole jeg stjal fra hun lille, og klarer ikke annet enn å nikke pent når hun spør om vi er her for frokostbuffeten.
Jaja. Da får jeg heller være hun som (tilsynelatende) spiste teit lite for en sånn overdådig buffet, men sklei inn i miljøet (kanskje hun ser så shabby ut fordi hun er skikkelig rik? nøyer jeg meg med at de muligens tenker) og hadde champagne til frokost. Klokken er elleve og etter to stk frokoster, toppet med croissant og i lett champagnerus, er jeg overlykkelig i bølgene og lettet over å kunne løpe fritt som et vilt dyr etter den relativt stinne morgenen.
Lykkelig.
Det er han her også.
Og denne lille karen. Det florerer av slike der nede. Risler og rasler.
St. Mary’s gjensynet.
Mitt personlige mareritt som 16-åring, men som gav meg gode følelser denne dagen. Litt nervøs for flink-pike epidemien man tydeligvis kan få via luftsmitte her inne, men verden er jo fucket utenfor disse høye murene som omringer bygningene også, så vanskelig å si egentlig. Hva som gets to you.
De har hus her. Som på Hogwarts. Han andre, forloveden, lurte på hvilket jeg var i når jeg var en del av galskapen.
Ante ikke at vi hadde hus, engang..
Jeg er enda ikke ferdig med Durban. Men må gjøre noe annet. Klør litt i komme i orden igjen-fingrene mine. Også har vi lovet oss selv å slappe av også. Landet i går og gikk rett i bursdagsfeiring. Så vi er egentlig litt keen på en lørdag hjemme. Jeg tenker taco og film. Winning.
Nå befinner vi oss i Cape Town. Wifien er bra, men å få bilder fra kameraet til ipaden viser seg fort å være UMULIG. Yes, bildene får vente til jeg kommer hjem til Norge.
Ellers fikk jeg meg en ekstra påminnelse på hvor glad han andre er i meg.
Etter vi har sett oss litt rundt på dette nydelige hotellet, tatt den lille runden med han flotte mannen som jobber døgnet rundt her virker det som, bestiller han andre champagne til rommet. Jeg løper på dette tidspunktet rundt i ring (ja, rommet er så stort) av glede, når han spør om jeg ikke vil stå i ro med han et øyeblikk og bli med han på terrassen for litt bobler. JO! DET VIL JEG.
(Honestly, av og til tenker jeg at jeg har noe mer enn bare vanlige humørsvingninger..)
Har jeg sagt at jeg elsker deg? Dette spør vi hverandre alltid om, så jeg nikker og smiler.
Har jeg sagt hvor mye jeg elsker deg?
OH MY GOD DET GLINSER!
YES. This will forever be #theplace #proposal #loveyou
I dag skal vi gjøre akkurat det vi vil. Overskyet er det også, men det gjør ingenting. For jeg har alt jeg trenger akkurat her. Sovende seks meter fra hvor jeg sitter.
Dagene starter tidlig (for oss) her nede. Jeg, som den siste tiden ha slitt med å stå opp noe før 9, våkner nå først rundt 5-6 da huset våkner. Jentene som splasher vann i de trøtte (søte små vakre vene) trynene sine og rusher ut dørene med Alison og frokost i hånden. Jeg sovner igjen og våkner som en klokke halv 8 igjen. Den faktiske alarmen står på 08.00.
Men vi er lys våkne og klare for dagen. Skal også sies at vi legger oss tidligere enn noen gang. 21 og 22 er klokkeslett jeg ser på telefonen før jeg sovner tungt. De henger vel sammen disse klokkeslettene. Det vi vet mest av alt er at dagene her nede er fylt med ekte glede og lyst på å se mer.
I går regnet det litt. Like greit at det brystet fikk puste litt og vi klarte kanskje akkurat å unngå soleksem. Så vi leide sykler og syklet på strandpromenaden i Durban før frokost.
I REGNET!
Vegard var sjokkert over hvor mye jeg elsket det. På kvelden, igjen i går, braai hos vennlige ansikt som er SÅ glade for å se oss. Og kommer vi tilbake MÅ VI komme å bo hos dem. Neste gang må vi være her to måneder for å nå rundt til alle, de er så gjestfrie.
Vi var tilbake på st. Mary’s DSG her en dag. Skolen jeg gikk på. Jentene går der på siste årene og hadde en slags svømmekonkurranse. Sunne, glade jenter med forskjellig farget maling i ansiktet og forskjellige kamprop som kommer ut av de entusiastiske små men sterke kroppene deres. De har til og med maskoter kledd i teletubbydrakt i husets farge. Se på tilhørligheten -de er så selvsikre, Vegard! ALLE deltar! Faen ikke rart jeg ikke passet inn. Han spør om jeg får vonde minner av å være tilbake. Ikke i det hele tatt. Se på disse jentene!!!! Det er HÅP.
Jeg har så mye å fortelle. Og så lite wifi til å sende over bilder. Men oppsummering så langt er LETT at denne turen betydde like mye som jeg trodde den ville. Og litt mer.
Hver dag takker jeg ydmykt for at vi er her. Hver dag er jeg en svamp som suger til meg alt jeg kan, i håp om at jeg tar med meg noe av det hjem. Hver dag klemmer jeg, bryter intimsonen og sier hvordan jeg har det. Hver dag er jeg åpen. Hver dag elsker jeg han andre mer enn noen gang for at han gav dette til meg. Hver dag er jeg glad når jeg møter noen på butikken som sier de har møtt meg før. Det har de ikke, de bare vet det ikke enda.
Vi er her. Dette er hva vi står opp til hver morgen. Vegard sverger at han føler seg hjemme, og jeg tror han. For meg er dette paradis. Og jeg føler meg sterkere enn noensinne. Etter et tårevått gjensyn og braai (når vi griller) sammen med venner, den andre familien min her nede kan man si, brytes det snart ut i jubel rundt bordet når jeg tar min andre porsjon med mat. Vi er stolte hele gjengen. Det føles godt å bli verdsatt. For det er det jeg føler meg. Her nede var de alltid bevisst på sykdommen da de har sett den så tydelig. Ergo de henger over meg, ikke en smule, verken konsumert eller uteblitt, går usett her nede. Og hver gang jeg spiser settes det stor pris på. Noe jeg elsker. For det vil alltid koste meg. Og det beste er at bortsett fra det har ingenting forandret seg. Også får jeg nytt den gode maten her nede. Endelig. Ååååå, som vi koser oss!!
Nå skal vi til Umhlanga. Gudene vet hva som er der. Men vi skal møte Grant der. Far i huset og min sjelevenn. Tar masse bilder, men internettet er som ganske forventet ganske tregt. Kanskje jeg får oppdatert deg på hva jeg har gjort og sett mer visuelt når vi kommer til Cape Town. God tirsdag!
Hadde så god tid i går at jeg fikk dårlig tid på slutten og kom for sent til middag. Alltid.
Hjemme 02.00 og kan konkludere med at jeg offisielt er helttom på kontoen. Er vel noen lønninger jeg ikke har fått enda, men jeg er veldig ukomfortabel med å spørre folk om penger.
#whitegirlproblems
Var verdt hver dråpe og middagen var nydelig. Også har de overraskende gode priser. Så jeg var bare nesten-blakk før jeg kom der. De ruinerer deg ikke. Hvertfall ikke på vinen. Maten kostet som forventet kanskje. Jeg spiste kalvetunge og andebryst og var veldig fornøyd med valget.
Heldigvis kommer han andre hjem på tirsdag. Savner han nåååå..
#trophywife
I dag skal jeg ikke skifte til skikkelige klær (ja, det er han andre sin t-skjorte og ja, det er en edderkopp på den..) og tenker at
Tror jeg brukte en og en halv time og tre busser for å komme hit i går. Fjellet var stengt (lol), så omveien tok meg til Osøyro for så å skifte buss til Drange. Jeg var heldig. Hver gang jeg gikk av en buss kom det en ny en om få minutter. Ekstremt heldig i disse trakter da bussene gjerne går med flere timers mellomrom.
På dette busstoppet har jeg ventet mye. Frøset. Med for lange bukser som allerede bærte vann til knærne. For kort genser og for lav bukselinning. Gåsehud på magen og iheltygget erme på en våt genser. Noen ganger med medsmuglet øl i veska. Røykende, men gjemt for enhver bil som kjørte forbi. Med tunge bøker med ugjorte lekser. Kanskje det ikke gjorde noe, da det også fantes lyse rundstykker og Oboy på flaske. Stoltheten av velgjorte lekser SPREKK-klare til å vises frem.
Elsker denne plassen. Mer og mer.
Kom jo ikke på at da huset stod tomt, var kanskje kjøleskapet tomt. Haha. Og jeg som fikk besøk til middag. Men man finner alltid noe! Jeg skrapte sammen en pai av flaue ingredienser og så lenge man kan varme noe brød og har olivenolje og balsamicoeddik -så er det noe som vitner til kjærlighet og varme, for min sjel hvertfall.
Og gjesten tok med seg kake, så hva er det da?!
Nå har jeg kommet hjem etter par timers loffing på Lagunen i egendesignet ull-bukse, der jeg har lett etter inspirasjon til en flott en som hadde rund bursdag i går. Hun skal vi feire på restaurant i kveld. Skulle ønske han andre var her med meg, men er glad jeg slipper å tilbringe lørdagen alene.
Lite inspirerende å finne, men så kommer jeg på noe som slår fabulous-nessen ut av det meste jeg har vurdert i hele dag. Priceless. Og det er bra. For jeg suger på å finne på gaver.
Våknet tidlig i dag og har fått skikkelig mye ut av dagen så langt. Digg. Fikk svar fra Ros også. De hadde sendt felles mail, jeg stod ikke på listen. Men nå gjør jeg det! Så da venter jeg, enda litt mer.
Ellers koste jeg meg med kusine på besøk i går og skal ut på landet til TOMT HUS (resten av gjengen er i Berlin, jeg gleder meg!!) og ha fredagskvelden med en venninne som er så jævlig smart at hun må bo i Stavanger i flere år til. En av mine beste venninner. Også får hun jobb i Stavanger. Men det gjør egentlig ikke så mye, da jeg føler jeg ikke er særlig flink til å se venner noe oftere når de bor nærme..
Er egentlig ikke så stor fan av sort/hvitt antrekk. Striper og den slags, blir så grafisk. Og hardt. Men i dag følte jeg for grafisk. Og mykt.
Nå må jeg gå til bussen. Det er skikkelig lenge siden jeg har tatt bussen til Drange. Jeg har pakket rosévin og tannbørste i sekken og krysser fingrene for at jeg ikke blir kvalm på turen. God fredag!!
FOR en fin dag jeg har hatt så langt. Kan muligens ha knekt en kode på frisør-nervevrak linken.
Dra til et avsideliggende sted med koselige godt voksne damer! Ingen som saumfarte håret mitt og kommenterte hit og dit, hvem faen er det som har klippet deg før og så tørt, slitt -HELT JÆVLIG hår du har.
Frisørene er de eneste (ikke alle ! ) jeg kjenner til (jeg kan si det, da jeg er en kunde og har opplevd det flere ganger) som du betaler for å utføre en tjeneste og som tillater seg å være frekke og får deg til å føle deg ganske dårlig etterpå.
Dårlig for at de ikke har gitt deg det du egentlig ville ha.
Dårlig for at du egentlig har ganske dårlig samvittighet for at du ikke kjøpte de produktene, eller den kuren til gud vet hvor mange hundre kroner.
Dårlig for at frisøren/salongen har for dårlig hygiene (hvertfall for de prisene de tar).
Dårlig for at de spør ikke hvordan du vil style det. Så du føler deg ikke komfortabel i det hele tatt når du forlater salongen og vil egentlig bare rett hjem og dusje og begynne helt på nytt. Jeg vet ikke om dette kommer av at de har fasiten på hva som er “fint”, men vi skal ikke reflektere tilbake på deg, kjære frisør, når vi går herfra. Jeg vil bare være fornøyd. Er ikke alle som liker så mye volum.
I dag er jeg fornøyd. Jeg har vært det tidligere også, men ikke ofte. Jeg hadde lenge en i Oslo jeg likte.. Grunnen er ikke bare styling og stemning i salongen, måten de jobber på også spiller inn. Lugg for eksempel. Vet du hvor mange små hår en lugg som skal stusses drysser ned i ansiktet ditt? Der du gjerne har både foundation og ansiktskrem? Mange. For mange. Og de henger seg på. Hun i dag, hun hadde noe under luggen (logisk, ikke sant?), sånn at de slapp å dette ned på nesa mi. Herregud, i London på et tidspunkt var nesa mi helt brun, den var så full i hår. Også skrapes det hele vekk -vips så var du rød. Hurra.
Ikke store forandringen, men akkurat det jeg faktisk spurte om. Rett rundt hjørnet. Ish. Og rett under 500-lappen. Perfekt.
Feirer med den nye favoritten. Overraskende nok, da jeg ikke er så glad i mørk sjokolade. Men med kremede mandler i ble den deilig! Nå skal jeg se om jeg kan sprite opp denne brudekjolen, sånn at jeg kan ha noen forslag neste gang vi møtes.
I dag har jeg gjort ordentlig husarbeid. Vi snakker lufte dyna-og-dunke-putene-ut-vinduet-husarbeid. Så denne friske følelsen håper jeg varer en liten stund.
Også roterommet. ROOM OF SHAME. Aka gjesterommet. Gjesterommet venter besøk på ubestemt tid da han andre er så snill og lar hun første bo her i overgangen Oslo-Bergen. Spør meg ikke om jeg hadde latt broren hans bo her på ubestemt tid. Elsker Morten altså. Men å bo med mennesker er ikke noe som kommer gratis for mange, meg selv inkludert.
Er på ingen måte innflytningsklart her, vil pusse litt opp først, men klart for dagens gjest. Kristine. Må skifte det tapetet en dag..
Enda et bilde av meg selv der jeg casually later som jeg ikke vet at bildet blir tatt.
Når i helvete kjøpte han den der? (stirrer tomt på haugen av verktøy som ser ut til å bare vokse vilt)
Jeg har organisert ting i vinduet mitt. På kjøkkenet. Elsker ryddig rot. At ting står fremme.
Se Salt og Pepper bøssa!! De klemmer. Mr. Jackson hadde rett hele tiden. It really doesn’t matter if you’re black or white.
Men la deg ikke lure, Kristine. Denne luksussåpa har sjekka ut for lengst og blitt erstattet med en First Price såpe. Men den pumpa var så stygg. Denne blender liksom litt fint inn på det rustikke badet mitt. Vårt. Så jeg helte den over på den gamle. Gjør ikke folk sånt?
For dere som ikke hadde motivasjon, døgnrytme eller helse til å se The Academy Awards natt til mandag og føler dere har gått glipp av noe STORT, går det 21.30 i kveld på tv3.
Jeg gleder meg hvertfall veldig.
Jeg har pakket meg inn i ullpleddet, fjernet sminke, tent mine lys og sørger for å ha gulrøtter, nøtter og bær til snacks. Te selvsagt, også. Alltid. Ser meg selv helt klart og tydelig, men jeg har gjort den feilen før; fråtset i usunne ting imens man ser på slike ting, og man ender bare opp med å føle seg så feit, så teit… Risken for å gå inn i inn i en minidepresjon er helt klart stor, så å safe er ingen dum ting i kveld. MED MINDRE man går ALL OUT og kler seg skikkelig opp og føler seg så fabulous som alle på skjermen! Den er kanskje safest, dog muligens teitest. Når man er alene.
Nå har jeg kommet meg hjem fra dagens møte med dagens fremmede.
Hun lengter etter oversized, kult og casual, men sexy og i dressformat for fest. Så jeg tok på meg et utgangspunkt (i min egendesignede bukse fra tiden på skolebenken), så fant vi litt ut av hva hun skal ha og hva ikke. Men buksen funker for meg. Den liker jeg. Vi trenger av og til litt volum for å føle oss sexy. Da er det ikke noe mer sexy enn å vise litt hud andre steder. Også vitner det om litt.. selvrespekt? En følelse av å heve seg over presset om å vise alt på én gang (hele tiden) for å få oppmerksomhet, kanskje.. Og hva er ikke kulere enn å se ut som man gir litt f? Ah.. dette bildet sugde skikkelig.
Men for et spennende liv jeg har fått!! Er så gøy med personlige oppdrag!
Litt for spennende lurte jeg på på bussen inn til byn når jeg kom på at jeg hadde glemt å ta pillen min. Det skal sies at jeg har landet godt fra Placebo-flyturen og tar bare etter behov (eventuelle fremføring/møte/modelloppdrag o.l). De kan ikke redde meg mer enn andre ting som legger lokk på det kroppen egentlig vil gi uttrykk for. Også fikk jeg jævlig dårlig blodsirkulasjon fra det allerede litt lille hjertet mitt med, ironisk nok, litt lavt blodttrykk.
Men møtet gikk så bra at jeg nesten ble litt inspirert! For en herlig dame! Og oppdraget kunne like gjerne handlet om meg selv og min egen stil. Så jeg gleder meg. Pillen hadde selvsagt tatt brodden av den uungåelige panikken innvendig og gjort meg litt mer fokusert, men det gikk! Og vi har en plan som passer begge.
Greit å teste egentlig. Nå vet jeg at de tar brodden av angsten når jeg skal slike ting, men at de på ingen måte er noe revulosjonerende eller nødvendige i hverdagen.
I går kveld koste jeg meg sånn med meg selv. Jeg MÅ ha tid for meg selv etter mye greier. Hvis jeg ikke får det blir jeg skikkelig irritabel (du vet, sånn som noen blir når de ikke trener).
Har hengt meg skikkelig opp i hva som er rett måte å bruke punktum på når man bruker parantes. Lurt lenge, så jeg googlet det. Og som alltid, gir det hele veldig mening. Parantesen’s innhold er jo en del av setningen. Duh! Er så utrolig redd for å virke dum skjønner du. Da jeg vet, som vi alle vet, at knowledge is POWER!
Trenger ikke så mye tid, en dag kan oftest gjøre susen. To er topp.
Barholm juice, for c-vitamin osv. Urte te med honning. En Underberger, for halsen.
Også DE HER DA!!!! PÅ TV’EN!!! Herregud jeg ble så varm inni meg, og det var ikke Underbergeren!!
Åh.. jeg tror jeg ville vært Mary om jeg skulle vært med i serien. Elsker henne. Og hun som virket så jævlig i starten.. Gjør du også det? Vi har alltid gjort det, siden vi var små. “JEG ER HENNE!!!!!”
I dag sover jeg ut til klokken er 10. Klør ordentlig i halsen om kveldene før jeg sovner og våkner med litt sår hals. Så jeg lager meg urte te, fyller på med honning og sitron og er glad jeg ikke føler meg syk i kroppen. Bare litt sånn i halsen. Og det plager meg ikke så mye.
Nå begynner det å nærme seg Sør Afrika tur med stormskritt. Planen er å reise ned til Durban (som jeg bodde i som 16åring)
nyte strandlivet og waterfronten (surfe?)
samtidig som vi bor hos en familie som står mitt hjerte så nært, en halvtime unna byen. Her blir vi ca 9 dager, før vi tar 5 dager i Cape Town alene. Vi skal vel se noen store dyr også, spise god mat (den beste sushien jeg har smakt i mitt liv) og se byen, gjøre litt turist-ting, tilbringe en dag i en vannpark.. Kanskje ta en båt-tur. Men jeg er ikke særlig stressa med å få med meg alt når jeg er på tur. Hvertfall ikke på denne. (No need to say at vi skal besøke vingårder i CT og drikke nydelig vin også i nydelige omgivelser)
Men har brukt den siste timen på å lese meg opp på stoffbutikker i Durban. Og må si jeg er skikkelig excited! Noen av de her ser så bra ut! Og felles for alle, det nevnes at det er gode priser. Silke og broderte stoffer, blonder til gode priser er noe jeg setter øverst på lista over ting jeg vil ha i kofferten på veien hjem. Krysser fingrene for at det skjer.
Bortsett fra det må jeg innrømme jeg ble litt lei meg når jeg innsåg hvor mange (av de ikke fullt så mange) vennene mine i SA som har flyttet. Australia, ENGLAND, THAILAND?!
Kjedelig. Er et par som bor i CT, så jeg håper vi får sett noen. Kjenner plutselig på en liten klump av angst for turen og feller en tåre. Noe jeg tror jeg må kjenne på, egentlig, for å ikke bli helt overveldet på flyet ned. Eller dagen før. Eller når jeg endelig lander.
Jeg husker så lite fra den tiden, og dyttet vel egentlig ganske mange mennesker bort fra meg før de fikk nådd inn og blitt kjent med meg. Nesten alle jentene jeg møtte i det minste. Sånn er det når man ikke er glad i seg selv, og konstant tripper på tærne desperat etter neste avledning som tar deg vekk fra nuet og aldri vil la deg lande. Man lander jo alltid, så man blir flinkere. Jeg ble ganske flink til slutt. Til å avlede meg selv fra mitt indre liv. Åh, nå gruer jeg meg! Det blir mye grining. Men jeg er klar tror jeg. Jeg er også glad jeg ikke har reist ned før. Nå kan jeg snakke om demonene mine og vite at de definerer meg ikke lengre.
Jeg er klar. Og jeg vil vise deg kjærlighet denne gangen, Durban. Jeg skal ta deg inn.
Jepp. Det du ser der er et helt fjell av sjokolade foran en animasjonsfilm.
I FUCKING LOVE SUNDAYS!
Nå er dette bilde forøvrig ikke tatt i dag.
Og heller ikke på en søndag.
(Hvem går med maskara -med mindre man skal på en fabulous søndags-brunsj der det serveres mimosa’s, på søndager liksom?)
Men jeg føler meg minst like lykkelig. Selv om tennene mine ser voldsomt kranglete ut her. Hva skjer med den ene fortanna?
Sitter i disse omgivelsene, loftet , om du vil, til den lille og koser oss.
Mamma har de fineste skattene. Noen kan du til og med drikke fra.
Snart skal jeg hjem til Landås, og i morgen begynner uken igjen. Og da skal jeg skrive til Ros (Rådgiving for Spiseforstyrrede, jeg prøver å jobbe frivillig hos de. Prøver.) igjen og si hvor skuffet jeg for at de ikke har svart meg. Hvilken organisasjon er de som spør deg om å fortelle om deg selv og livet ditt og hvorfor du vil jobbe frivilig, for så å ikke svare på flere måneder?
How dare you?
Det krever jo at man åpner seg. Liksom. Sharing of one self. Jeg synes faktisk det er direkte frekt. Og ender opp med å føle meg ganske avvist og litt lei meg. Jeg vil jo dette.
Jeg trenger jo dette.
Men det kan være de har en forklaring. Det bør de faen meg ha. Jeg vet jeg kan hjelpe. Og de hjelper ikke ved å gjøre det så vanskelig. Ros skal få seg litt Ris.
