Begynner å kjenne prisen av Esmod-drivet i dag på kroppen. For det tar på å jobbe like mange timer som man er våken.
På Esmod, slik som den siste uken, setter jeg på strykejernet og innstiller symaskinen på det den skal stå på for å unngå tull om jeg skulle sette meg ned og glemme meg et sekund imens kaffen koker, før jeg går og tisser. Og jeg må alltid tisse om morgenen. Skikkelig.
Det er egentlig ganske mye koselig med det å være travel i min lille boble av en verden. Jeg koser meg alltid med et prosjekt i begynnelsen. Du har stoffet der (stryker det lett) , glidelåsen der borte der, alt er dampet og steamet, saksen er skarp og klar til å klippe i noe annet enn den jævla toilen, maskinen er tredd i rett tråd, plagget skal bli født. Og du er jordmor.
#nofilter -pure fear
Men man har som regel en plan. En tidsplan. Og den inneholder som regel ikke fuck ups. Og de kommer. Uansett hvor forberedt du er så skjer et eller annet uforutsigbart som umiddelbart får den koselige verdenen din til å gå dukken. For du vet så godt at dette har du faktisk ikke tid til! Ikke tid!! Om du sløyfer nattesøvnen, -kanskje. Men det er ikke tid i planen til dette! Og dette, disse tingene, gjør deg veldig sliten på sikt. Du henger fra dette øyeblikket bakpå.
Du har offisielt failet planen og må se bort ifra ALT som står på den listen før det siste store ordet i blokkbokstaver markert i rødt. DEADLINE. Fra nå av er det det eneste som betyr noe. Samvær, husstell, variert kosthold, personlig hygiene, søvn, selvinnsikt og refleksjon er noen av de første tingene som flyr ut vinduet.
(Det som skjer etter dét vil jeg ikke gå inn på engang)
Og nå er vi i begynnelsen av den maniske fasen, som enda ikke er så ille. For motivasjonen til å være et damplokomotiv er der. Og den er essensiell. Du har ofret alt som vitner om et liv, og sier til deg selv at om jeg bare står på nå så MÅ det jo gå! (?) Du sluker kaffe og sjokolade for energi og ler med hele deg når de andre i huset går og legger seg og spør om ikke du også kunne hatt godt av litt søvn. Sett det med friske øyne i morgen? Du er så gira. Og enda klar som ei klokke i topplokket -eiger dine tidligere feil og jobber iherdig med å rette opp i de, slik at du kan nå DEADLINE med selvrespekten i behold.
Dette skjer ikke.
For når du tror, og du har jo til nå ofret dette “alt” for å komme hit, at du begynner å nærme deg noe som kan ligne på sluttspurten i planen, så begynner damplokomotivet å hoste. Kroppen, og kanskje hodet fremfor alt, begynner å tøyse noe voldsomt. Plutselig har du sydd rett mot vrang, ermet fast i ditt eget, sidepanelet sammen med baksiden eller overlocket sammen en søm der det skulle være en glidelås.
Og da.. Når hjernen din er kommet hit (helt ned hit), da kan du banne på at du har sydd de siste intense, kritiske minuttene uten undertråd.
Unleash The Kraken.
Denne fasen er kort og intens og farlig om man lar den herje vilt. Når man inntrer den siste fatale kraken-fasen er det bare til å ta et steg tilbake. Vekk en venn forsiktig om du må skrike til noen. For all del, fjern deg selv fra prosjektet og ta en pause.
Også går du og legger deg i rent raseri, tar opp dine menneskelige behov (som hygiene) igjen, problemene løser seg som floker etter billig balsam og du rekker deadline. Du har faktisk litt tid til overs på slutten der. Verden gir mening igjen.
Så i dag tar jeg det i litt roligere tempo. Orker ikke det der før jeg absolutt må.
