Category: The life

I dag har jeg hatt besøk. Og nå er jeg midt i mellom. Venter på nytt besøk. Og hun første hadde med seg kanelsnurrer. Så mamma har noe å leve opp til. Mamma skal sove her i natt. Og kommer sjelden tomhendt. Det er veldig fint. Når man har en samboer som forlater en klokken 0600 om morgenen for å fly helikopter.

Danse litt. I toppen til han andre og silkeskjørtet jeg har arvet av mamma. Går alltid med hans klær hjemme.

Ellers feiret vi en fin en i går på Marg og Bein. Aldri vært der før -kommer til å gå igjen. Kjekt å overraske uken litt med feiring på en mandag. Det kan jeg like. Ikke at det noensinne er noe problem for meg slik jeg jobber. Men hva er stasen når alle andre skal på jobb?

Kjente at jeg hadde vært i terapi i går. Skikkelig trøtt i kroppen. I dag også. Pluss litt hodepine.

Det kan være de to glassene med cava også, da.

Men terapien, ja.. Veldig spennende. Tankefelt terapi. TFT. Tør ikke si noe om timen da jeg har lang erfaring med så stort ønske om å please andre eller meg selv at jeg ubevisst faker gode resultat. Placebo er også noe jeg har lært meg å kjenne. Så vi får se. Ny time på fredag. Men det jeg kan si er at det er helt nytt for meg. Og at det, om det fungerer, gir mer mening enn masse annet jeg har vært borti. Så jeg skal virkelig gi alt denne gangen.

Imens jeg venter ser jeg en dokumentar om melk. Som ikke-melke-drikker mesteparten av livet, rett og slett fordi jeg ikke nyter smaken, kjenner jeg at det egentlig ikke interesserer meg så mye. Om det er godt for oss eller ikke. Men det er jo rart. Å ta melken til noen andre.

Mulig jeg skifter til en annen dokumentar. For ferie skal jeg ha litt til.

Drikker for øvrig soyamelk i kaffen jeg da. Den søte. Fordi den er god.

Yes. Tilbake til sivilisasjonen. Heldigvis har det vært fint vær i helgen. Badet til og med for første gang i år i går. Jeg bader alltid tidlig, uansett hvor kaldt det er og kjenner i år har jeg sviktet meg selv. Kan skryte på meg at jeg nakenbadet i iskaldt vann i Aurlandsdalen, da. Ikke særlig pent, men ekstremt nødvendig etter til da 3 dagers gåing med nesten 20 kg på ryggen. Overraskende nok har jeg ikke hatt noe gangsperr og lurer litt på om jeg klarte å unnslippe. Kanskje det bare blir sånn når man har gått så mange dager. Hvem vet? Ikke jeg.

Hadde litt yoga i teltet hver kveld da. Det hørtes mye mer spennende ut enn det var. Mest stønning, sånn som gamle folk stønner når de setter seg, i fleece og ull-stilongs da nye hevelser og eventuelle blåmerker kom til syne etter dagens økt. Ikke særlig pent det heller.

Men som vi har kost oss. Jeg savner det allerede og skulle ønske vi skulle opp igjen i morgen.

Og den ene ølen vi delte på Fjellstova i Østerbø før vi tråkket videre er den beste vi har smakt. Den førte også til at vi begge tisset tre ganger den neste timen. Den var verdt det.

Vi husket spill, og bra var det. For mye tid til overs til lesing av bøker og indre refleksjon og slikt var det ikke tid til i det hele tatt.

Vært mye livredd. Imellom terningspillene. Key for en sånn tur er at du sover i telt med en som respekterer nulltoleransen for insekt (som du selvsagt har) og hjelper gladelig å saumfare det teltet når du måtte være i tvil.

Også selvsagt en som lar deg bruke så lang tid du trenger nedover. Du tar det jo igjen bortover. Da flyr du faen meg.

Trygt hjemme i sofaen savner jeg å leve så enkelt som man gjør der oppe. Bare gå.

Stå opp. Pakk sammen. Kaffe. Spis. Hele tiden. Sodd til frokost. Tungt. Trygt. Utsikt. Pust skikkelig inn nå når du har sjansen. Faen jeg må tisse. Er det et strå som kiler meg på rumpa eller et dyr. Skjelvende lår og litt drypp på skoen. Fikser det i neste fossefall. Trenger vann også. Verdens beste vann. Lurer på om jeg er solbrent. Herregud jeg er sliten. Snart pause. Gå på for faen. GÅÅÅÅÅ!

Stolt over disse beina som har bært meg og sekken over 50 km og generelt sjarmert over landet vi bor i. Så vilt.

Nå: KAFFE

Prøver å ikke grue meg til behandling senere i dag. Det er vanskelig å ikke håpe. Også er det så skuffende om det ikke virker. Men jeg er klar altså.

Behovet for å rydde opp (bokstavelig talt (også) ) driver meg til vanvidd om dagen. Men før jeg er i stand til å ta de tyngre mer langvarige opprydningene, begynner jeg med en ytre.

Jeg og han andre drar på fjellet i morgen og blir der til fredag. Finse og Aurland is in for a treat for å si det sånn. Togbillettene er bestilt, så det er ingen vei tilbake. Og jeg snakker telt-fjelltur. Sånn tur som gjør at du må gå på badet i naturen.

Noe som er uvant for meg hvertfall. Akevitten er med da. Vin ble visstnok for tungt.

Jeg vil ikke se noen andre enn han andre på fire dager. Min andre. Møter jeg deg på toget, vil jeg ikke se på deg. Jeg går nemlig gjennom noe. Og dette noe gjør at jeg ikke evner å filtrere følelsene mine, eller å holde de tilbake. Gråter jeg ikke tramper jeg avgårde som en raseri-syk tenåring. Oppgitt og utslitt av den minste ting. Kroppen min er i krise og jeg har ikke så tunge verktøy sånn at jeg kan fikse det.

Det skal jeg skaffe meg etter jeg har vært på fjellet. Må riste av meg noe først. Men på mandag. På mandag begynner jeg. Jeg har en plan. Et navn. Og et telefonnummer. Har bare litt angst for å ringe. Så han andre får gjøre det. Så sitter jeg heller her som en drittunge og hører på.

Ting som er gøyere:

GADGETS som må til for å overleve i naturen. Tror aldri jeg har sett han andre lykkeligere enn å gå gjennom reolene inne på XXL og dra med seg det han måtte ønske. Toucher muligens borti stormanns-aurlands-galskap, men man MÅ tydeligvis ha en sånn tre-kaffekopp.

MATEN vi har kjøpt til fjellet. Herre, så gøy! Føler meg som en atlet (har heller aldri tilbragt så mye tid på sportsbutikk, hvem visste hvor mye drit man trengte for å dra på fjellet?) hvis fokus handler om å få i meg nok karbohydrater og kalorier til å overleve de tøffe påkjenningene fjellet kommer til å påføre kroppen min. OMG så spennende. Og jeg begynner å føle meg litt over meg selv bare jeg tenker på det.

KLÆRNE. Jeg skal leve i en tilsynelatende sminkefri (har da ikke gitt helt opp ffs) verden av fleece og ullsokker. Og skoene trenger du ikke tenke på engang. De er i 1,5 str større enn til vanlig. ALT går i de der.

Sist, men ikke minst, for første gang (dog noe uortodoks og ikke nødvendigvis noe jeg vil gjøre som en erstatning) skal jeg på ferie uten å bli vurdert hvordan jeg velger å feriere ! Det er kanskje det fineste med hele turen. Tvert imot ser jeg frem til å ikke bli vurdert. Verken av meg selv eller andre.

Shit, vi må huske spill. Plutselig kommer vi til å ha jævlig mye tid til overs.

Etter helgens besøk svarer kroppen meg med et tungt gisp klokken 11 om morgenen. Og ikke et gisp som minner om at jeg har sovet ut i det hele tatt. Så jeg satte klokken på 9 i dag og drog meg selv ut av sengen.

Har dårlig samvittighet for i går da jeg fikk uventet besøk og bokstavelig talt frøs momentant til is og kastet vedkommende ut døren med det mektigeste språket vi har.

Kroppsspråket.

Jeg er lei meg for min oppførsel og fraværende evne til å tenke meg om før å reagere, selv om jeg ikke klarer å gjøre noe med det akkurat nå. Jeg er blitt til sånn tynn frossen is som ligger på toppen av dammene i hullene i veien når det begynner å bli skikkelig kaldt ute, og tåler ingenting. Knekker med en gang du tråkker litt på det. Tipper litt borti med foten. En vennlig dytt. Og så kommer det bare masse flytende, som lå der hele tiden, til overflaten. Uten form og sammenheng.

Kanskje jeg skal begynne å gå til psykolog igjen. Greia er bare at jeg ikke føler det hjelper noe. For meg. Personlig. Det er deilig til tider. Koselig. Å få tilfredsstille det pinlige behovet vi har for andres engasjement i eget liv og eget sinn. Alle er spesielle hos psykologen.

Satte på en fransk film i bakgrunnen imens jeg skisser i vei. Noe jeg innser nå at jeg burde skjønt tidligere var en dårlig idé. Snakker jo ikke fransk..

Se så lang luggen min har blitt. Ikke noe feministisk over den luggen lenger.

Du kan tydelig se på fjeset mitt at jeg er helt over it. I can’t even with these bangs ..

Han andre kommer hjem i kveld. Det blir helt nydelig.

Nå er jeg så lei av meg selv og hvor sliten jeg er. Men jeg orker i tenke på noe annet enn hodepinen, søvnmangelen og engstelsen når jeg ikke jobber.

Så jeg skriver heller om lyset som krøp inn vinduet mitt i går kveld og lagde kunst på veggen.

Det var magisk skjønner du.

En annen ting som var magisk den dagen (og i dag) var frossenpizza og ingefærøl. Hadde salat til. Bare sånn at det er sagt. Så slipper dere bekymre dere for balansen i kostholdet mitt og sånn. Noe jeg er helt sikker på dere er. 

Tror jeg må gå å legge meg. Får jo faktisk besøk i morgen! Takk Universet for at det er en ærlig sjel som kommer. Så slipper jeg å late som noe som helst. Det tror jeg faktisk ikke jeg hadde orket nå. -Jeg elsker alle optimistene i livet mitt! Men jeg noen ganger trenger man bare å være litt negativ. Da er det jævlig fint om du også er det.

GRATULERER MED DAGEN KJÆRE

Har verdens beste morgen med min forlovede. I dag tar jeg fri sammen med deg.

Også ny Ralph Lauren morgenkåpe da! Så fornøyd. Og tøflene stjal jeg i Rosendal. For en kjæreste jeg er.

Jeg har oppdaget en ting jeg vil dele som jeg selv synes eg gull verdt.

(Gitt at du går med lange skjørt)

(Sånn som meg)

Lange sokker !

DU SLIPPER STRØMPEBUKSA !!

Halleluja! Jeg hater strømpebukser. Og da gjerne spesielt hold-in. Fy faen så kjedelig det er å gå med. Sigende, kløende og strammende. Free the nipple-bålet har jeg ikke så mye fuel til, men rumpa.. -La rumpa være fri!

Ellers veldig tilfreds med at det har vært sol i Bergen i dag. Og at jeg har hatt et kjempefint møte med Ros. Du er så god, Linn. Og jeg merker at til tross for at jeg vet SÅ mye om meg selv, herregud for en innsikt, lærer jeg stadig mer. Jeg er nesten bunnløs.

Og om ca fem minutter kommer han andre inn døra. Da var det flaks at jeg skaffet meg denne i dag. Verdens skarpeste pinsett. Den tar alt. Til og med de hårene som nesten ikke er ment til å bli plukket. Halleluja. Igjen.

I dag brukte jeg omtrent halvannen time på å komme meg ut døra.

Er det mulig, jeg blir så oppgitt av meg selv. Én og en halv time.

På å slenge på meg klær og ta posene med søppel som hadde hopet seg opp de siste dagene (mest toile og slappe grønnsaker etter kjøleskapsopprydning i går). Av og til må man undre på om jeg ikke er for lenge inne av og til. Det å gå ut igjen blir så stort. Ikke at det ikke er verdt det. Dét er det.

Ca ett minutt før jeg bestemte meg for å dra ringte det noen på døren, den personlige døren inn til leiligheten der jeg lever og bor, for å mest sannsynligvis fortelle meg at de kom til å skru av vannet en liten stund. Hører de banker der nede, pusser sikkert opp. Vannet kom bare i sånne aggressive sprut og etterhvert triste drypp når jeg skulle pusse tennene før jeg dro, så såpass skjønte jeg av meg selv.  Jeg åpnet jo ikke døren.

Takk gud for de her

I fremtiden slår jeg meg til ro med at alt som kommer på døren min før kl 18.00, må bare takle det faktum at jeg er på jobb. Og etter 18.00 er jeg ikke hjemme. Da slapper jeg av etter en lang dag på jobb. Her. Hjemme.

Siden solen skinte, noe jeg faktisk ikke hadde lagt merke til før jeg kom ut, tok jeg på meg ull og hel-svart for å kvitte meg med avfallet.

Ble faktisk litt varmt på veien hjem, måtte gå hele den lange veien til Sletten senter da jeg var tom for vin, noe jeg nøt litt faktisk.

Erfarte også, på den lange reisen, at solbriller er excellente ditraksjoner fra måten håret mitt legger seg nå når det tørker naturlig og uten kunstig varme. Hjelper også å holde luggen vekke. Fantastisk!

Akkurat satt meg ned i sofaen med ny Downton Abbey episode. Hva skjer Netflix, med at dere bare har noen sesonger?

Current mood er enda en dag tilbragt innendørs foran symaskin, ganske trøtt, Note to self! : det tar mye lengre tid enn ventet å sy inn en kjole med plissert stoff og fór, og ganske fett hår.

Er også veldig skuffet over denne mangoen jeg skulle kose meg med, som viste seg å være helt forslått når jeg åpnet den. Synet kan bedra. Også når det gjelder frukt. Viser seg at man ikke kan stole på noe om dagen.

I morgen får jeg dusje. Og komme meg på butikken. Han andre kan godt komme hjem snart. Da slipper jeg.

Du vet når du er alene hjemme, tar deg et glass vin (det har vært en lang dag) og prøver brudekjole-toilen før fittingen dagen etter.

 Sorry Siri, men vi er omtrent samme størrelse. DET ER BARE TOILEN ! -Kan ikke påpeke dette nok.

I’m fine. I really am.

Men, og jeg sier dette uten at du må få noen Monica-i-Friends-vibber; jeg begynner å glede meg litt til det er min tur til å stå brud. Ikke at jeg orker tanken på å sy den selv.

Jeg vil også være prinsesse.

De to siste dagene har jeg gjort akkurat det jeg har hatt lyst til og trengte.

Gjemt meg unna oppå loftet til hun lille og ikke rørt sminke eller skiftet ut av pysjen. Til hun lille. Litt mye kanskje. Men vi er så godt som én uansett.

Ender den lille “ferien” min, fremskyndet av et uhell rundt et innbakt brød og et godt førstemøte med Os Legevakt, i kjent hjelp-til-selvhjelp-stil. Jeg, som du, vet hva som får meg til å slappe av og gjør meg klar til å face verden igjen. Og når man er nødt til å gjøre det.

I kveld drømmer jeg meg vekk i illusjonen, fantasien og drømmen.

Og Ewan McGregor.

Tror jeg sover her oppe i natt også. Blir i drømmen litt til. Her hvor sommerfugler og trær ikke er noe som hører utsiden til, og ingen overflate står urørt men er dekket av mystiske små krukker og bøker, minner og brev.

Takk for lånet, jeg skal ikke røre noe.

Tenkte bare jeg skulle dele at jeg har kjøpt min første dyre veske. Ever. Ganske fornøyd. Rommer akkurat det jeg trenger. Knirker når jeg går, men ingen er perfekte.

Vesker er noe jeg ikke forstår folk bruker så mye penger på. Det er liksom bare en ting. 

Andre ting jeg ikke liker å bruke penger på er shampoo og balsam. Planter. Undertøy. Treningstøy (..?). Massasje. Spa. Ting som kommer og går fort. Ting fra H&M. Bagasjen når jeg tror jeg har scoret på Norwegian. Kjøtt. Barberblad. Vindunker. Vin er bare gøyere på flaske. Toile. Kroppskrem. Vesker.

Nå har vi nettopp kommet hjem etter besøk på Baroniet i Rosendal. Her trenger jeg ikke å skryte, da alle lett kan se hvor flott det er der. Best for min del var et vinglass i Drivhuset og gårdsdagens lammeskank. Som for øvrig var laget av de søteste franske kokkene jeg har sett.

Takk Anne Grete, jeg føler du virkelig kjenner meg allerede.

Litt leit for min egoistiske del var at jeg var så sliten jeg nesten ikke orket noenting. Konserten til den lille hørte jeg gjennom de fine blondegardinene i vinduet på rommet vårt. I én stilling -flat som en pannekake, med hjerte som skiftet mellom vilt og bare lett-jaget. Jeg hater å gjøre når jeg ikke orker. Prøve når jeg vet jeg ikke klarer. Da blir jeg bare lei meg. Og å møte nye mennesker med klump i halsen er så forferdelig slitsomt. Uansett hvor fine omgivelsene er.

Så i dag prøver jeg å ikka la samvittigheten min betale altfor mye for at jeg ikke var til stede og nøt det hele. Litt gikk jo gjennom! Men jeg trekker en god del av forbannelsene jeg satte ut i går tilbake. Det gjør jeg. Jeg ser i dagens lys at de var ufortjente og at du bare prøvde å hjelpe. Det er ingen sin feil! -kan vi si det sånn? Rosen kan ikke noe for at den har torner osv.?

Rosendal, kanskje vi kan møtes igjen en dag. Det håper jeg. Med gode følelser i kroppen og et opplagt, rolig sinn. For vertskapet kunne ikke vært bedre, de var nesten for koselige, så koselige var de.

Også var der roser så langt øyet orket å se. Blomster i bedet, oppetter veggene, til og med inne bugnet det med farger som løy om fraværet det har vært på sommer i år. Helt skjermet fikk man følelsen av at plassen var.

Også fikk jeg testet ut de nye skoene mine og regnjakken, sånn skikkelig. Litt sår. Ikke mye. Hurra for svensk design!

Etter gårdsdagens vellykkede feiring av oss selv med nye venner, fremtiden og nytt samarbeid under middag og vin startet vi tregt i dag. Noe vi følte var vel fortjent da klokken nærmet seg 05 før vi la oss. Og etter halvtimen det tok med oppvasken (..) sa vi oss ikke fornøyde med noe mindre enn pannekaker til frokost.

Lønnesirup. Til frokost.

Skulle egentlig sosialisere i dag også, men fant fort ut at om vi skulle være helt ærlige med oss selv var det kino og hverandres selskap som fristet mest. No offence. Så det gjorde vi.

Nesten ingen sminke (!!), regnjakke og classy oppvarmet middag på deli de luca, etterfulgt av Mad Max Fury Road og baconchips gjorde dette til en perfekt lørdag. I dag. (Sier ikke at hver lørdag trenger å være sånn, kjære.) Lenge leve å gjøre som man føler for!

Og med nytt smykke fra V & A shop,

samt syyykt langt hår slik at du kan se det under ørene dine

kan jeg ikke annet enn å si at dette har vært en veldig god dag. Nesten så god at jeg ikke vil legge meg.

I dag har jeg vært på fjelltur med han andre. Har helt abstinenser hva gjelder å komme seg ut av byen og alle speilene rundt meg om dagen. Vind i luggen er også noe jeg savner. Å la vinden ta meg uten å bli slått av panikken rundt frykten for hvordan jeg måtte se ut. Er leppestiften der fortsatt (som om vinden skulle ha tatt den) og får jeg mer av den fønvinden i håret letter jeg vel snart, det volumet begynner jo å bli så stort. Det savner jeg voldsomt for tiden.

Det er derfor vi skal på tur. Vi har kjøpt utstyr til latterlig mye penger og er nå klar for naturen.

Føler meg med ett voldsomt norsk. Og bortskjemt.

Han andre er godt vant til naturen og eier allerede utstyr. Jeg derimot har ikke sovet i telt siden den natten vi drakk oss særs ukritiske på rusbrus i teltet rett bortenfor foreldrene til venninnen min den sommernatten. Ganske mange år siden den gang og ikke noe man trengte fjellsko til akkurat.

Så i dag testet jeg skoene på Landåsfjellet. Veldig gode. Verd hver krone. Ser meg dog fort nødt til å gi meg hen til et panikkanfall på toppen da kroppen begynner å huske på hvordan det var den egentlig skulle reagere i tilfeller med økt blodtrykk og økende sirkulasjon. Spesielt til ansiktet, det har den spesielt mange gode minner til.

Den har en lei tendens til å forveksle den gode andpustne følelsen av å få energi ut, med noe HELT annet. Ikke noe jeg har lært den hvertfall. Og noe som hvertfall ikke løser opp energi. Mer som noe som får meg til å tvangs-svelge den gjennom den allerede overfladiske pusten og knyte seg i brystet. Det har skjedd før, men jeg glemmer det nesten hver gang. Så ikke bare puster og peser jeg, jeg begynner å hikste og hyperventilere så rolig jeg bare kan gjennom tårer under solbrillene.

Dette var midt i blinken. Faen så deilig.

Går snart over og (vi snur ikke -victory) jeg får bekreftet av han andre at jeg verken er rar, dum eller svak etter 20 spørsmål og nyter resten av turen. Nok øving for min del, kjære -jeg er klar for lang-tur!

Og vinden føles nydelig ut i hjelmen håret. Ingenting er som å komme ned igjen. Følelsesmessig, that is. Da kan nesten ingen røre deg.

Men shit altså, av og til tenker jeg det er litt tyngre å være meg. Og at det har jeg lov til.

En siste tanke: Helt uakseptabelt.

Du vet hvem du er.

Hjemme igjen fra London og er kjempesliten. Riktignok av den gode typen, men sliten. Trøtt mest, egentlig. Når jeg kjenner etter.

Så dagen i dag går til hode-organisering og planlegging og ender med litt catching up på filmfronten. The Theory Of Everything begynte vi med. Fantastisk. Så ser jeg for meg taco laging (med sånne tortilla i skjell-form!!!) og enda en film. Hva det blir aner jeg ikke. Men at jeg kommer til å sove godt etter den er over, vet jeg med stor sikkerhet.

Savage Beauty utstillingen, med de her to, var like fantastisk som jeg trodde den kom til å være og innfridde alle mine våteste villeste drømmer.

(Bortsett fra den jenta som ikke respekterte reglene og tok bilder med mobilen helt til jeg pent sa ifra at Deeet der er IKKE lov) gikk det hele knirkefritt og jeg la nesten ikke merke til at vi stod som sild i tønne hele veien. Nesten helt i ro faktisk. Happy is the preoccupied, ignorance is bliss, og sånt.

Tok med litt hjem jeg kan bruke som bevis på at jeg har vært der. Noe selvkjøpt, noe i gave. Noen ting er bare så store at man er redd for tomrommet som kan oppstå etter det er over. Da er det greit med noe fysisk å vise til, sånn at man vet at det skjedde. Fact.

Film-innspillingen til kortfilmen ble dessverre utsatt, noe som egentlig var helt i orden for meg da min jobb allerede var gjort. Så vi tok buss og lekte turister i stedet. Noe som føltes langt mer ærlig enn pinlig da jeg aldri vet hvor jeg er når jeg er i London.

Sykt lykkelig ble jeg av den bussturen. Og hun første ville ikke slutte å snakke om det resten av dagen. Tok en haug med bilder, men opplevelsen var kanskje den beste delen av det hele skjønner jeg nå når jeg blar gjennom.

Så istedet for innspilling endte vi heller opp med å overlevere kjolen og drikke noen glass vin med mannen bak filmen på fortauet og forlot London ganske så lykkelig over hvor fantastisk hyggelig han var. Og hvor mange hyggelige mennesker det egentlig er. Til og med i denne stygge bransjen. Det er da jeg husker at til og med barnehagetanter kan være drittsekker. Og at så lenge man velger hvem man slipper inn, kan man gjøre alt.