Omg I just remembered, I threw up yesterday like a loser when I got home.
Hi, I’m Viktoria. I’m sixteen years old. Used to be older, but decided to go back to sixteen.
Such a great year.
going on whatever age this guy is.
Feel more like that anyway.
How cute is he btw? Total perk of living across from an old age home.
Turns out tequila is not my best friend. Even though it always feel like the bestest of best ideas in the moment.. Brilliant even!!
Never stop believing I say.
Never change.
WHAT a weekend!
I’m always proud to admit, even amongst a group of women with real educations and complicated explanations on what it means to be a feminist (we’re all fucking feminists?), that I’m made for being a trophy/homemaker/stay-at-home-kinda wife. In the 50’s. For reals. Minus the fashion style. Not my look.
But I love cooking, drinking wine whilst cooking, baking, reading, taking care of myself, watching movies, arranging our home for a good atmosphere, hiking, spending money, drinking, recently gotten very into taking care of myself physically by exercising.. I would be happy as fuck having that kinda life. I’m The Best at doing nothing. And making the most out of nothing. It’s a gift.
BUT..! This week has been epic in the creative/work department. I’ve really gotten into a good flow of being motivated and actually really enjoying work. Jumping out of bed early and not being sick and tired before late at night. And then I’m tired in the good way you know? Head hits pillow, twenty minutes -boom! you’re out!
Best feeling ever. And then there’s really nothing like having the weekend off when you’ve had a week of 12 hour long days of sewing. And not vacuuming. Threads fucking everywhere. I swear I found one in my panties the other day.
It’s also really important for me having plans to look forward to. I have to have something, a reason to put on a dress after not showering and standing sweaty over the ironing-board for days.
Friday that meant dinner with one of our favorite couples. Sushi. All the way. I even wore my 1920’s original kimono the little one got me from an American, greatest country in the world -I promise -you’ll love it, it’s huge, vintage shop for Christmas. It was freezing out, but hey, we’ve all made sacrifices to look good.
Look at that.. So full of myself. So aware of that picture being taken..
I actually don’t care anymore. I used to be so embarrassed having my picture taken.
I simply cannot even with those thoughts anymore.
AND ALSO, THIS FABRIC!!!
Deserves the attention. It’s like 90 years old and in perfect condition !! So amazed.
And last night, Saturday, was girls-night. Total crazy tequila-infused trashy dancing kinda girls night. No time for pictures.
Sofa and takeout today. Love it. At this moment I can actually say I’m one hundred percent happy.
I LOVE having birthday.
I’m actually quite upset about it this morning, that I have to wait a whole year till next time.
But I did get this tee from a friend for my birthday. So in that sense I’m also quite satisfied and probably will be for a while now.
Also I got this plant.
And this plant. Posing over…
…This breakfast. (notice the chocolate milk. I had 3 glasses)
Yesterday was my proper celebration. Has to be on my actual birthday. I don’t know about you, at least that’s how I roll. No fear, not a care in the world what day of the week it is -ISSSS MA BURRRRSSDAY AND I’MMA PARRREYY.
My 27th birthday…
I feel so young.
Yet the feeling of having no time to loose either is slowly creeping up on me. I have a strong feeling that the best is yet to come. My good highly reasonable head also prepares me for the opposite. Maybe the time to Brace, brace is just around the corner. Or maybe I can sit back and will never have to for the rest of my life.
I had an amazing night last night. Pre-drinks with his and my parents (obviously also the first one present) to french la musique at our place followed by beautiful food at restaurant 1877. More drinks, shameless winks and a shoedrop and a piggyback ride all the way to the taxi, then home. Lovely.
I was even able to perpetuate this joy in a couple of exemplary bathroom selfies anno 2017;
Starting off with a Classic selfie. Angle is errrrryting. One might actually say this is the Rolls Royce of selfies.
Then there’s the Full figure, hand on hip, one foot running for his life away from the remains of the body-selfie
The “wtf is this..? is that a random pose?? tryin’ to have swag or just born withit, are you in some sort of mid-action-shit?!?, is it staged?!??!! WHAT IS IT!!!!” -selfie
(for me this is natural btw, don’t have to stage no thing, just comes natural to me. I just look cool)
The mirror selfie. Also classic.
Very practical, gives full control over everything. BUT your hand. Gives huge hands.
Group selfie. Not known for their quality or over-all satisfaction of it’s participants, but still known as the best selfies.
Anyway.. my thoughts!! Came home around 0130 and ate leftover pasta with my husband watching an episode of How to get away with murder, and just remember thinking to myself; I’m hungry. I’m still hungry. Normally I would’ve shook my head (lovingly) at the other one and asked him how he could still be hungry after a three course meal? That we consumed 4 (!!!) hours ago?
I remember thinking I hadn’t even been that full leaving the restaurant several hours earlier.
So I started, yet again…… calculating. What we all do when left unsure of what to feel or think about ourselves. Don’t lie, you’ve done it, -you go through the list.
I had breakfast.
PLUS hot chocolate. Must not forget hot chocolate. Full fat milk-hot chocolate..
50 min run.
a fucking handful of FUCKING ALMONDS !
pathetic
and ACTUALLY made justifiable in my head, since going out for a three course meal later..
and now, the meal, a three course consisting of a bowl (more like the bowl you pour your soy sauce eating sashimi in ) of soup, delicate filet of fish followed by spoon of sorbet and two truffles.
And to think I was still hungry !
I fucking was. And the pasta was fantastic. And I just, I woke up this morning still hungry. Rolled over and said out loud Enough. I’m done now. I want to be done now.
So today I’m baking myself a cake. 1) I don’t call sorbet a desert. 2) I feel like cake. 3) I’m 27 now and don’t have time for this bullshit, I have to grow the fuck up; I have a job to do goddammit 4) I’ve been tired for two months now, working so hard – going nowhere. I want to be stronger than this, happier, I wanna run further than this! Running has been so hard lately.
And these thoughts.. These cycles, if you will.. They tend to come and go with us eating disordered people. At least those of us who want to get better. And while our weight might some times fluctuate, it can be a little or a lot, loss or gain, it also might not fluctuate at all. The core of the problem is mostly settings. Are my settings set in a way that makes me anxious, scared, shameful, angry and depressed around food? Telling me to stay away from it, but all it really does is pull me towards it? Makes me think of it EVERY second of EVERY day and night? Are they set in a way that makes me feel that I don’t need food? I’ll just lay here and give up. Waste away. Not care. Or are they set in a way that makes food a non-issue? A necessity? A family member you can’t stand, but HAVE to sit with? A gift to your body? Acquired nourishment? Or dare I even say it; a feast..? Something you want?
The different settings may have very different outcomes, or they might just look the same. We never, I never, know how an eating disorder looks like. I just know that I’ve been bad in my head lately, my settings have been off and I need to change them. I want to change them. Because with all that energy given back I can really do a lot of shit this year.
27 – I greet you! With a fresh pair of settings! Whatever that means. I HAVE A CAAKE TO MAAAAKE!!!
(And for the record, I did have more for breakfast yesterday than that egg and piece of bacon. Not nearly enough, but definitely more. I just thought it was a really cool picture)
I guess, depending where you find yourself in the world, this is the biggest day of christmas, isn’t it? The 25th?
For us norwegians it’s all going down the 24th. Then there’s like this magical space continuum we call “romjul” that lasts until New Years Eve. Which is filled with whatever you want, really. For us it’s a bit of family get togethers, playing in the snow (if there is any -this year; HUGE disappointment), nice dinners with velvety, silky and sequined dresses, cakes and treats everywhere (which can be potentially dangerous and stir up a lot of shit for a disordered person -BUT no need to linger at that now..), christmas movies and hooopefully some time for me, the first and the last one to play some playstation. Which is very rare – only in christmas. And on that rare occasion we play one thing, and one thing only..
Ratchet. And Clank.
And I would recommend that shit for everyone. In fact, I am right now.
Anyway! Yesterday was our day. And ’tis was beautiful. We have quite a strict regime in our house regarding how the day unfolds. We start, early, with candy from our stockings (BEFORE BREAKFAAAST) and all the Disney stuff on Tv. With a slight interruption from a Czech version of Cinderella, with her nuts. The nuts grants her wishes.
Anyway! The morning is EVERYTHING you already love -but wrapped up in ribbons, snow, lights, candy and christmas trees, IN our pajamas -what’s not to love?!
Then we glam the fuck up.
Have christmas-drink.
(obviously with christmas ornament).
And then we wait.
For the stickmeat to be finished. (I’m not even gonna bother to try explain you what that is)
It’s lamb! Smoked and salted. And the best fucking thing in the whole wide world -let’s leave it at that.
We anxiously set the table.
Make warm and christmassy feeling to match our spirits.
Dad lights the chandelier.
Then we eat. Dad usually sums up the year and how proud he is of all of us with a few casual words to his girls. We say cheers and have, what I think ALL of us consider to be the best meal of the year and an absolute favourite food, a very merry time.
Of course I had to get a throat infection for the occasion and was (after popping pain killers and candy simultaneously all day) after the dinner utterly, totally caput! So I did what one always should do when your body tells you, anything really,
-I put on wool. If there’s one thing ma mama taught me, ’tis that you needs to wear wool against your skin.
Dad also shared some tips on feeling better in a crisis. Aquavit.
Which felt even better than the wool!
So I did two shots (the second one because I felt slightly better after the first and immediately craved more of that heavenly warmth soothing my insides), and was able to survive the christmas-present opening session. Which, in our family, last a couple of hours. We read every card out loud and watch the beautiful awkwardness of someone opening a present in front of people unfold before our eyes <3
And then, a very bad sleep. Due to my throat. But it’s ok now, because I got to blog!! And am now about to watch a movie with the little one. A christmas-spirited movie of course.
I’ll tell you more about the presents and new year’s plans the next time. But I dare guess both -equally wonderful..!
MERRY CHRISTMAS!!!
BLESS US ALL AND MAY WE ALL GIVE LESS OF A FUCK NEXT YEAR!
Woke up to this yesterday. It really is everything when you take in this view before peeing in the morning.
Actually (embarrassed to say) tempted to say this morning as I’m writing. Which makes no sense at all and makes me question yet again why I’m so intensely desperately in need of feeling adequate and so on top of my shit that I’m able to blog the same day I took pictures.
Yesterday was a beautiful day. And represents all I want for christmas this year (if not snow); frosty grounds and blue skies.
Yesterday I removed my slippers
and let both pigeons and mermaids and all the other wonderful creatures lurking inside of me loose.
I seldom get to do yoga in such beautiful surroundings. I usually light a candle on the floor of my living room/studio and burn some incense. Definitely room for improvement in the whole serenity-department.
Fun fact for instagrammers; one can actually achieve all yoga poses in garments that don’t make you look like a hot and steamy potato showing off your tanned sweaty abs you so clearly achieved through meditation and self-awareness alone. Or maybe a sweet potato. Obviously the same people tend to be vegan, ruthless warriors in the war against caffeine and put sweet potatoes and avocados above everything.
Don’t get me wrong, I have NOTHING against people showing off their bodies, or myself showing off my body. We all want recognition (preferably through the best angles as possible in a picture). I also get that practicing yoga in minimal clothing makes sense and is necessary even at times. I actually think we need to be less hung up on the subject of showing skin and pay less attention to it. But there are limits. Yoga is the very epitome of not having to master or perform or look a certain way. Yoga doesn’t require much really. It can simply be sitting down and connecting with your breath. Do some stretching. In an old wool sweater maybe with holes at the tip of your sleeves. Made by your nervous self, obviously. That’s why you need to remember to check in with your breathing in the first place. And ask mother earth and the universe to provide you with some strength to carry on.
On a totally different note! I’m watching my morning show in the background. And they’re interviewing a young man coming out after watching Skam, a norwegian show about teens. Season 3 about a young gay man.
Watch it; grown up, teen, older. It’s a really good one addressing teen’s challenges and lurking creatures and demons within.
SKAM – Dazed & Confused Magazine
Namaste.
It’s been so long since my last post that I’m starting to get withdrawals. Blogging is the one time where I find solitude and complete self-surrender. I am free for a moment.
But the last weeks I’ve been traveling. First the US with these two to shoot a video,
corset and all.
Coffee and makeup. #instagramlife
Stayed in a hotel room that made me feel SO comfortable I wanted to move in.
This view in the morning <3
And a bathroom I actually felt I could walk barefoot in without barfing.
That made me smile inwards like dis.
And when the jet lag wore off we made our way to Oslo. My loved and lost city I once called home..
It’s been a stressful couple of weeks which has lead me feeling empty and in desperate need for escape and love from my friends. Luckily I’m hosting a party tonight and will achieve exactly that. But these weeks have really challenged me. Tested how truthful to myself I really am, about where I am. Physically and mentally. Health-wise. And I found that I will never be comfortable with the level of pain I have to endure from being in public. It’s simply not ok for me and might be the only aspect of my life that I truly don’t know how to fix. And I’m a fixer. I’M A FUCKING DOER!
And this makes me so sad. And the only thing I have, which is absolutely horrible to say, is alcohol to give me relief. It’s true. No amount of breathing exercises has helped anyone with severe social anxiety that I know of. And it pisses me off to be honest.
Coming here with your “try to feel what it is that you’re really experiencing as your panic starts to escalate..”
No shit. Therapist. I’m feeling what’s happening. Total fucking panic is happening! And it’s scary. And it hurts. It physically hurts. My body, my presence, my intellect, my future and my fucking belief in my fucking self. I grieve so often over this I can’t fucking meditate without crying over this. Don’t fucking push me further with your fucking mindfulness. My mind is fucking full. Full of irrational thoughts, doubts and fears.
I also found how delicate my physical issues are. Two and a half weeks without running really threw me. I’m equally disgusted and sad for myself for that. And am now trying really hard not to be.
I also, same week, faced one of my biggest fears in life. Being a person for someone whom I love, that I myself would hate. Not that I’m going to write any further on this. But for me, who base my social life on not being a burden. Not act weird. Making others feel comfortable, as I so often am not. This really hit me hard. So I’m discussing this with my tear-canals on a daily basis. That sometimes it just might be worth it.
Ok. Now. Thank you for reading. Hope you’ll have a fabulous saturday. We all deserve it.
Here’s a pancake.
We obviously didn’t finish. ‘Cause we’re all fucking girly pussies.
Av og til.. når man er freelancer.. begynner ikke uken før det er onsdag. Det kan bli den nye mandagen, for eksempel.
Det er en frihet jeg kan ta meg.
Etter tv-aksjon-antrekk-sying (der jeg failet meg selv og den lille med å bare få til å lage overdelen), tenkte jeg meg en pause på landet med mamma hadde vært fint. Det trengte jeg. Tenkte jeg.
Ser du veeeeldig nøye, kan du faktisk se skuffelsen i ansiktet hennes.
Har vært syk også, igjen, sammen med mamma. Dette er TREDJE gang på sånn seriøst en måned, eller noe. Dette bryllupet tar knekken på meg.. Fortsatt !!!
Men det er greit. For jeg bryr meg ikke særlig om noe annet enn meg selv akkurat nå. Og gir alt jeg har å gi, til meg selv. Så lenge jeg får jobben gjort i tillegg, ser jeg ingen grunn til å ikke.
Stusset luggen i dag. Det vokser så sinnsykt fort at jeg nesten blir svimmel. Og til tross for den livredde frisøren som nesten ikke turte å ta i i det hele tatt, vil jeg jo ha det kjempekort.
Og det som er så fint med å ha det kjempekort er at det blir sånn søtt og fluffy når du føner det.
Som en hund.
Og at du aldri mer trenger å skjemst over det litt for utfordrende antrekket (etter usikkerheten som overraskende hardt slo deg akkurat idet du skulle kle deg til den festen, halvbrisen som du -til ditt forsvar var) og for å være bimbo ever igjen! Så her er det rom for å kaste toppen og la de puste -her ser ALLE at du faen ikke er til for å please noen andre enn deg selv !
Bør vel egentlig.. de andre kommer hjem snart, pappa og de andre to som har vært i Paris.
Men uansett! Føler meg bedre i dag da. Er vel mye drit som går nå. I disse overgangene. Fra høst til vinter. Vinter til vår. Herregud jeg gleder meg til jul. Overgangene er egentlig mine favorittårstider. Da har man så mye å glede seg til. Og man kan fortsatt hel-hjertet tro på at Bergen, i år, will provide og få alle dine juleønsker oppfylt <3
Er fatisk sikker på at denne julen, blir seendes sånn ut i år.
Lettere.
Må ta litt pauser fra bryllupet innimellom.
Den overdådige romantikken og ALL energien som ble gitt og tatt i totalen gjør meg mentalt sliten. Trenger også å shake av meg den dårlige ettersmaken av behovet for å virke perfekt for en dag og skuffelsen som kom med det.
Å klippe meg er noe jeg gjør for meg, med jevne mellomrom. Et stille fuck you til de som mener man burde se sånn eller sånn ut. Til alle menneskene som kjenner behovet og bare ikke klarer å stoppe seg selv mot å kommentere at de foretrekker meg med lengre hår. Søtere. Fyldigere. Tynnere. Til de som ikke forstår hvorfor. Og tror det må ha en mening. Og gjennom mangelen på forståelse tror at man bare gjennom å ha møtt sykdom eller på amerikansk vis ønsker å donere vekk lokkene sine til et høyere formål kunne finne på å klippe vekk det som rammet inn selve kvinneligheten min som serverte meg tryggheten om å være ettertraktet, feminin og sexy. Kjenner jeg smaker på sinnafeminisme bak i ganen, men det kommer ikke derfra -vit det. Dette er min egen dritt. Og den falt med håret og ligger nå i søppelet i London et sted.
Å klippe meg har alltid funket som en renselse for meg. Noe jeg også må gjøre med leiligheten etterpå, fuckings sage all over this shit etter mitt første møte med søvn paralyse i natt og en midlertidig overbevisning om at det nå bor en demon på soverommet mitt.
Needless to say at jeg sov 2 timer i natt. I stuen.
Så nå løsner jeg på snippen og åpner opp skjorta.
Og minner meg på at det handler om det her.
Hvem du er. Hva du utstråler. Hva som befinner seg bak øynene og inni deg. Og jeg kjenner allerede at det er blitt byttet ut med noe mye sterkere.
Tror faktisk jeg må dele opp bryllupet litt. Så nå tar jeg for meg, obviously, påkledning, vielse og mottakelse.
Herregud så lite nervøs, men så stressa jeg var her. Det er faktisk så mange forskjellige følelser rundt noen av de her bildene. Har fortsatt netter med bunnløs sorg i hjertet over at jeg ikke fikk den dagen på en dag som i dag. Eller i går. På en dag jeg hadde det godt i kroppen og hodet.
Kjolen var, og er, (skal selvsagt kutte av sløret og nyte den igjen) helt forbanna nydelig. Og skoene.. Hatten av til brudene der ute som gikk med like høye sko som jeg i bryllupet sitt.
Og håret.. Av Adam og Eva. Av den skjønneste frisøren jeg har møtt. Takk universet for det.
Her, med en veldig rørt pappa. Jeg selv holdt på å smelte i Jimmy Chooene mine.
Rørt. Redd. Stresset over å måtte stå på et jævla podie så lenge. Panikkangst og vielser går bare ikke sammen. Spoiler alert.
Lettet over å huske hvorfor vi lot oss selv gå gjennom alt dette her.
Se så sexy mannen min er. Fy som jeg elsker han.
Sykt lettet etterpå. Mange klemmer etterpå. Elsker dere alle, men give a girl some space to breathe. She almost just died. Tips; etter seriøst fem timer hos hår og sminke og den største kvinndomsprøven hun muligens noensinne har gått gjennom er ikke nødvendigvis 90 klemmer det hun trenger. På dette bildet derimot skåler hun strålende med lykke og lange utpust da hun kan takke noen fra helikopter-avstand. CHC, dere har de søteste redningsmennene Norge har.
Et øyeblikk alene.
Etterfulgt av dette øyeblikket hun fikk alene.
Fy faen se det været. Trenger jeg minne noen på hvilken storm det hadde vært den siste uken før?!
Villa Fenring altså <3
Tar for meg resten senere. For det er så sinnsykt mange fine bilder. Den nydelige, herlige Linn Heidi Stokkedal foreviget dagen vår akkurat som jeg ønsket. Og med jeg mener jeg vi. Selvsagt.
Vi er en samlet unit nå ffs.
Elsker når jeg snur et plagg og plutselig har en ny kjole.
Ironisk nok er dette en kjole som allerede er litt snudd. Utringingen er på baksiden skjønner du. Og nå har jeg snudd den. Inception basically, helt greit om du ikke henger med lengre.
Brukte gaven fra helikoptermenneskene på 1877 i går kveld og det var helt magisk. For de som ikke vet dette, meg selv inkludert helt opp til i går, er det en restaurant ved kjøttbasaren. Bygget. Området. Har aldri lagt merke til denne plassen og gikk skremmende nok nesten glipp av noe som jeg vil beskrive som en fantastisk helnorsk/halvfransk, servert av de mysigsta svenskor, tidsreise som jeg virkelig fikk følelsen av at kunne vært tatt ut av en Agatha Christie roman. Det var noe varmt, nostalgisk og fabulous ved det hele..
Og jeg føler jeg aldri vil føle meg overdressed der. Uten at det var stivt i det hele tatt. Noe jeg virkelig setter pris på.
Og denne her.. Morgengaven fra min kjære tatt i et lys som ikke gjør den rett i det hele tatt, skal jeg LEVE i i vinter.
F.A.B.U.L.O.U.S
I dag hadde jeg også en av den fineste timen ever hos psykologen min. Dekket bryllupet. Og det skal jeg fortelle mer om senere. For det var fantastisk nydelig.
Til og med han var rørt.
Men jeg har ikke tid nå, for jeg må pakke til Happy Potter verden og London og pizza fra Dolly kommer om en halvtime.
Kjærlighet!
Så var vi gift.
Herregud så syk helg.
Alt gikk som det skulle og ingenting som forventet.
Bryllupet var nydelig. Vielsen i villaen med sol gjennom vinduene til Edith Piaf’s Hymne a l’amour spilt nydelig av jazzkompen i hjørnet av det stappfulle varme rommet. Han andre nervøs og rørt, meg skjelvende og utslitt. Champagnetårn og lokale oster i solskinn og kald krisp luft til kjærlighetserklæringer fra et helikopter, en Lerche og Jarle Bernhoft. Deilig burger og den diggeste kaken jeg har smakt i hele mitt liv. Finere -mer ærlige taler enn noen hadde hørt.
Antar jeg.
Jeg har vært så redd så lenge for å gå glipp av det hele. Ved å enten være for høyt oppe eller nede. Dessverre for meg ble det sistnevnte. Noe som kom ganske overraskende.. Gidder ikke gå inn på hva som førte til det hele, men jeg kan ikke huske å ha vært så sint innover på veldig, veldig, veldig lenge.
Jeg skjønner at de fleste får den der “det ble ikke så perfekt som jeg skulle ønske” i trynet. Med så mye press på perfeksjonssiden er noe nødt til å falle fra hverandre. Og det gjorde det her også, tro du meg, men sånne detaljer i livet gidder jeg ikke bruke energi på. Så det trenger du ikke å si til meg om du tenkte at du skulle det.
Jeg er ikke ute etter forståelse eller sympati. Å ha et slikt intenst ønske om å ende ens eget liv og forsvinne i det store svarte intet hvor ingen aldri noensinne kan komme til å finne deg igjen, skulle man bare helt enkelt ha sluppet. Hver dag egentlig, men hvertfall en dag som krever så mye energi som denne. De eneste ordene jeg kunne få ut da jeg våknet den morgenen etter 1,5 timers søvn var gråtkvalte
“Mamma. Jeg er utrøstelig“
og
“Det eneste jeg ønsker er å avlyse”
Jeg forstår jo at dette er grunnen til at jeg tar medisiner hver morgen og at det ikke er min egen feil. Til og med den dagen forstod jeg det. Så jeg brukte de neste 6 timene på å ta meg sammen og klarte fint å nyte bryllupet altså, jeg er tross alt profesh på dette her. Men gjennom hele bryllupet begynte jeg å gråte hver gang jeg møtte meg selv i speilet og husket på hvor lite jeg likte hva jeg så. Det er trist. Og noe jeg alltid kommer til å huske med sorg. Så jeg drakk meg full i brudekjolen fra Monaco til 28 000 og fikk panikkanfall på vei hjem.
Noe jeg er sikker på Grace Kelly aldri ville gjort.
Jeg var hvertfall tro mot meg selv. I did it my way, som Sinatra ville sagt. Og han andre giftet seg definitivt med den han forelsket seg i og må deale med hver dag, resten av sitt liv.
…
Det er det som trøster meg nå når jeg tenker tilbake på det. Det er jo de utfordringene vi har. De kampene vi kjemper. Og de seirene vi feirer. Det forandrer seg jo ikke bare fordi man har forberedt seg.
Og det var faen meg det beste bryllupet jeg har vært i. Jeg storkoste meg! Gleder meg også helt sinnsykt til bildene. www.linnheidi.com er fantastisk. Og hun tåler bryllupsfotografi like lite som jeg gjør. Så du må faktisk bare glede deg du også.
Takk til min fantastiske brudesquad også. Jeg husker nesten ingenting fra før vielsen, men jeg vet dere holdt boblene i glasset mitt flytende, og latteren rullende. Så for det takker jeg dere helt fra dypet i det dypeste dypet mitt. Og det er jævlig dypt.
Nå skal meg og mannen min ha innekveld. Vi har forøvrig sagt fuck you til solen i dag og holdt oss inne som muldvarper under jorden. I kveld blir det middags-laging og sci-fi. Og bryllupskake da. Og chips.
God lørdag alle single der ute; her er meg som forklarer alle hvordan min andre kjærlighet i livet er champagne. Og alle rundt meg som bare har hørt det før.
Åh herregud nå er jeg glad for at jeg har fått lov å doble dosen på tablettene mine, for nå går det faen så mye opp og ned. Ikke i seige myke halvforutsigbare bølger, mer som skarpe knivstikk, eller et vilt hamrende hjerte på skjermen.
Mye kroppslig. Og jeg sørger over at jeg ikke kan slanke meg til mitt eget bryllup og føle meg perfekt på en slik dag jeg alltid har visst jeg kom til å gjøre alt for å se ut sånn som jeg ønsker. Og at det faktisk er innen rekkevidde. Det er sykelig sykt og jeg har vondt inni meg og drypper tårer ned på knekkebrødet mitt med ekstra ost på.
Til vanlig går dette tålelig greit. Noen dager lekende lett, andre så lett at jeg kan børste det vekk, noen dager sove det vekk, men disse dager er det bare helt ute av karakter for meg. Det er vel den tanken om at man skal skinne, være sitt absolutt beste og vakreste, huske det for resten av livet med stolthet og misunnelse..
Og det er jo reelt! Det er ikke noe bare jeg som er overfølsom på kropp går rundt og føler på.
Jeg vet om gjester som går på diett.
Så hva når ditt perfekte jeg er ensbetydende med et sykt jeg?
Dette synes jeg er trist. Og det føles urettferdig i mitt selvmedlidende øyeblikk. Men jeg lover at dette ikke går utover mengden mat jeg skal spise og jeg skammer meg for at jeg tar meg lov til å gi disse tankene en rett til å komme ut på det allerede overfylte internettet.
Men faktum er at vi må forsøke å ikke være så redde for det vi føler. Ok, så sørger jeg over dette og det føles fælt og urettferdig. Da får jeg føle det sånn da. Men valget er likevel mitt å ta. Det er det verste. Jeg må gi meg selv helt lov å føle det som jeg føler. Jeg må høre på hva hodet og kroppen min sier og føler, men vite at jeg alene holder makten (utifra sykdomsbildet mitt nå) til å ta det fysiske valget. Og helst det rette. Det som jeg vet fører til noe langvarig og bærekraftig. Jeg utfordrer meg selv, og deg i dag. Føl-stopp-tenk-handle. Ingen følelser er farlige, det er bare hva vi gjør som kan skade oss sånn skikkelig.
Her er et bilde av müsli jeg laget.
Må kjøpe bakepapir.
Må bare spise lunsj først. Ble så distrahert over summen på alt i bryllupet og begynte å filosofere over hvor distansert forhold jeg har til penger og hvor lite jeg bryr meg om det at jeg brukte så lang tid på innlegget at jeg må spise igjen.
I dag tidlig forlot jeg landet. Mamma og pappa har vært fantastiske i mitt lille bryllupshysteri. Mamma har også satt en solsikke, riktignok en falsk en, i blomsterpotten for meg. Jeg elsker solsikker. Har faktisk tatovert en på halve overkroppen.
Jeg er en solsikke.
Så gikk jeg hjem og jobbet helt til jeg ble stolt av meg selv. Før jeg tok en skikkelig jentekveld alene. Han andre kommer tross alt hjem i morgen, og jeg skal jo faktisk gifte meg (om du ikke hadde fått med deg det) om ca en uke. En og en halv.
Jeg er klar.
Har bestilt tusen produkter (…) fra Mario Badescu. Blandt de en beroligende ansiktsmaske de mente var et must for rosaceafolk. Har aldri hatt noe særlig tiltro til ansiktsmasker de da de alltid virker som de plager huden min mer enn de roer den. Men dette merket.. virker som det funker. Krysser fingrene for at dette kan bli et langvarig forhold basert på loyalitet og tillit.
Også laget jeg denne kveldsmaten. Og det var så godt det at jeg måtte ta et bilde. Vær så god.
Who’s a bridal cliché?
Ah, denne morgenen er herlig i stemningen over frokosten på landet. Vi ler og vi ler.
Husker dere jeg sa tidligere hvor bekymret jeg var når jeg leverte fra meg brudekjolen til skredder? Dette regner jeg med de fleste bruder er, men jeg som kan og vurderte å gjøre jobben selv var kanskje over gjennomsnittet. Var fysisk kvalm. Ikke at jeg tvilte på skredderen altså. Men det er noe med det.. Når man sjekker den hver eneste dag når den henger hjemme i sitt eget hus, til å etter et så kort møte med en fremmed gi den fra seg, i en måned, er skummelt altså. Hadde lett betalt mer penger for mer tid med henne. Spurte henne også om jeg skulle komme inn flere ganger i prosessen for å prøve kjolen. Dette var ikke nødvendig sa hun.
Egentlig var det mest bekymring rundt hvordan den hang i butikken (I know…). Også var det de nålene som lå krøllet i bunnen der. Og bestemte vi oss egentlig for at den ble lang nok? Vi ble enige om litt mindre enn to fingerbredder fra gulvet. Ringte senere til de og forsikret meg om at de måtte legge den ned 1,5-2 cm mer ned enn vi hadde avtalt orginalt. Da skulle den være ca 1/2-1 cm fra bakken. De skulle også henge den opp så den fikk henge fritt, den klesposen jeg kom med var for kort.
Perfekt.
Henter kjolen (fortsatt i den posen) og den er faen meg rundt 4,5 cm fra bakken.
…
Klipt er klipt tenker jeg, og skryter henne opp i skyene. Litt som når en går til frisøren og sitter der med hockeysveisen til slutt en spesifikt ba henne om å unngå, og mest har lyst å grine. Hva gjør man? Man takker for bolleklippen og betaler for seg med et smil. Også var hun veldig skjønn hun skredderen, fin pris fikk jeg også. Men sant, samme her som når jeg leverte den fra meg og ble kvalm i magen. Kommer meg ikke lenger enn ut i bilen før jeg angrer på at jeg ikke sa ifra. Hvorfor sier jeg ikke det jeg egentlig mener? Krever det jeg trenger for å legge ting bak meg? Går ut derfra med en følels av at jeg har stått opp for meg selv.
Jeg har jo lyst å skrike for full hals at hun har ødelagt uttrykket jeg så bestemt ønsket om en kjole som dekket føttene min og gjorde meg så lang som jeg er –helt ned til gulvet. Dette kan ikke fikses, og kjolen er kjempedyr, OG KJØPT I MONACO!!!! JEG ER GRACE FUCKINGS KELLY OG DU ROTER DET TIL!!
Og er det noe jeg vet av erfaring er det hvor lett en hem plutselig kryper seg oppover. Man kan ha de beste intensjoner, men ser man bort et øyeblikk kan den ha frynset seg ovgårde oppover og cm forsvinner ut i luften. Derfor var jeg så veldig på de om dette, jeg vet hvordan stoff sjelden jobber med en og hører på hva du sier, spesielt sånne stoff.
Men som sagt, gjort er gjort. Og klipt er klipt.
Legger ned den ene bretten i finishingen, selv om den nå har sår av den oppbrettede sømmen to steder langs hele kanten foran, så jeg har 0,5 cm ekstra å flashe meg med. Ikke godt nok i det hele tatt, men jeg må drite litt i det og tenke at så lenge jeg får mest mulig lengde må det gå bra. Jeg kan ikke la dette ta helt overhånd og minner meg på alle som har det helt jævlig der ute og at Trump kanskje blir president. Da spiller det ingen rolle hvor kort eller lang kjolen er, da er vi alle fucked. Og kjolen er jo nydelig. Trekker pusten, prøver kjolen, går frem og tilbake, forskjellige speil, -repeat.
Godtar kjolen som den er, men blir ikke kvitt klumpen og sinnet i magen. Bestemmer meg for å informere de om at jeg syntes de var litt raske og jeg følte meg ikke helt hørt og tatt på alvor. Og at kjolen nå er for kort. Og at de plis må være obs på dette fremover. En brud har så mange angster.
Prøver den igjen for å bekrefte for meg selv at det går fint. Ser meg selv i forskjellige vinkler. Oppdager en skjevhet i ryggen, ikke noe big deal, det kan skje den beste (og med alt det stoffet, som matchet perfekt i ryggen er det ikke rart at en sånn feil kan skje). Men faen heller altså, nå begynner det å boble litt mer. Nå har jeg en for kort kjole og er skjev bak. Haha, kjenner jeg nå, for min egen psykiske helse,TRENGER å informere de om dette også og at jeg egentlig helst ville sett at jeg fikk en kompensasjon i form av prisavslag for dette da det faktisk stresser meg mer enn noe har gjort så langt i forberedelsene.
For tort og svie, som mamma ville sagt. Jeg kan da ikke være skjev bak og kortere enn jeg er når jeg gifter meg?! Samtidig som jeg ikke vil rippe opp i kjolen, den silken der er så skjør, prøver jeg å se på skjevheten som sjarmerende. Er jo ingenting med meg som er særlig i vater uansett og jeg kan leve med å være litt skjev på baksiden. Men en slant tilbake symbolsk for å vise at de viser respekt og forståelse ovenfor meg som kunde hadde vært fint.
Dette vil de ikke. De har bare gjort strålende arbeid som ble mottatt med jublende begeistring (noe som delvis stemmer, jeg forlot tross alt med skryt). Men jeg har da en uke etter lov til å oppdage mer ved kjolen og bestemme meg for å si ifra. Ender faktisk opp med å bli anklaget for diverse feiltrinn jeg har gjort (blandt annet mulighetene for at jeg har hatt forskjellige sko ved prøving), satt spørsmål ved mine intensjoner og sist men ikke minst -denne er fin- truet med sivilt søksmål.
Jeg ler meg i hel.
Noe som også er ubeleilig da jeg skal gifte meg om tre uker og trenger å være i live.
For å konkludere har House Of Singles flinke nok folk, men er en bedrift uten reklamasjons- eller klagerutiner som er tydelige for kunden. De er ekstremt overfølsomme på arbeidet sitt, og burde vel helst tatt et kommunikasjonskurs.
Leste også den her godsaken om de. Før jeg leverte kjolen inn. Who am I to judge..?
House of Singles legger seg helt flat
Jeg foreslo at noen ganger kan det være lurt å legge seg flat og bli der litt.
Dette er vinduet på rommet mitt når jeg er hos mamma og de. Ganske magisk og noe helt annet enn Landås.
Mamma har også gått så langt for meg at hun har kjøpt sånn netting du nesten ikke kan se -den er så fin i hullene, som gjør at edderkopper og andre uvelkomne ikke kommer inn.
Magisk.
Her ligger jeg og strekker morgenene så langt de kan strekkes imens måkeskrik og frisk sjøluft rytmisk finner veien inn gjennom nettingen.
Også kan jeg sitte her og maile (mest om bryllupsrelaterte greier), researche og blogge. Det er også ganske fantastisk.
Akkurat nå for eksempel sitter jeg med kaffe og havregrøten min og tar inn den deilige utsikten imens jeg ganske bekymret har frykinngytende flashback over mine opphovnede fingre denne morgenen som måtte kjempe til jeg nesten ble svett når jeg prøvde gifteringen igjen. Må jeg kanskje utvide den litt, eller skal jeg satse på at jeg ikke er hoven på dagen og bare aldri ta den av igjen? Hadde det ikke vært for dette bryllupet og hele giftermålet hadde jeg aldri gått med ring. Det er jo igrunn litt jævlig.
På andre siden kan jeg ikke tenke meg et liv uten lenger og føler meg naken og lost når jeg tar den av. Mest bekymret kanskje, sånn egentlig. Den er faktisk det mest verdifulle jeg eier. Rent pengemessig. Snakker ikke om sånn følelsesmessig-kodemessig. Går verden under er det den som gjør at jeg kommer til å leve i mange måneder til liksom, da jeg sikkert bare kommer til å spise boksmat og bruke føttene som fremkomstmiddel. Noe jeg er rimelig sikker på.
Fikk selvsagt ikke tid til noe antrekksbilde på lørdag. Ikke at jeg er noe god på det uansett. Det var synd for jeg var ganske fin. Det kommer egentlig ikke frem på dette bildet (sett at det er en baderomsselfie), men det er bedre enn ingenting.
Hvorfor føler vi oss alltid penere når vi ikke smiler? Jeg gjør hvertfall det. Og jeg får jo et inntrykk på sosiale medier av at det er flere av oss. Er noe med kinnnene og den skjeve tannen som gjør at jeg føler jeg ser for koselig ut.. Foran den baben med full kontroll som kan heve seg over alt i hele verden jeg egentlig ønsker å fremstille meg som.
Jaja. Nå har jeg blitt tvingt opp tidlig for psykologen, noe som er brutalt. Fy faen jeg er glad jeg ikke må dra på jobb kl 0800 på mandagsmorgener. Føler meg heldig. Smiler litt for det da. Han andre drar på jobb i morgen og jeg blir forlatt til bryllupsplanlegging alene. Da drar jeg til landet. Det blir digg.
Typisk meg og ønske noe nytt en dag, gå for en smoky eye look-greie for eksempel
Være litt myk, litt tilfeldig. Slenge litt på håret kanskje.
Og hun første er så snill og gir meg akkurat det jeg vil ha!
Men så er man den man er da.
Og det der er bare ikke meg. Så jeg ender opp med å bare ta alt vekk og gå som meg selv i stedet.
Vips. Fra beach-babe til prest på fem minutt. Føltes så mye mer rett og jeg kunne fysisk kjenne styrken inni meg vokse.
Blusen, som egentlig er til den lille, fikk også luftet seg for første gang. Og det var fabulous.
Er så utrolig viktig med klær. Å velge det som føles rett. Gå for det som får deg til å føle deg sterk og selvsikker (så selvsikker det går ann å bli, ingen er vel selvsikker), ikke hva som er penest. For meg i går for eksempel trengte jeg noe som skapte litt mer avstand til folk, og som sa at jeg ikke er noe særlig approachable. Det er virkelig som Cunningham sa.
Noe som gjør meg enda mer pissed off når mennesker nekter å slutte å plage deg selv om du skriker med alt du har av kroppsspråk at du ikke er interessert i å prate med de. Arrrhh. Folk altså. Dere vet hvem dere er. Dere som ikke gidder å tenke tanken om at mennesker ikke alltid følger de samme sosiale reglene som du selv gjør, og at det mest sannsynlig ikke har noe med deg å gjøre, Narsissisten.
Med mindre du er en asshole.
Men er dette tilfellet vet du sannsynligvis ikke om det selv, så.. spiller liten rolle. Jeg bryr meg hvertfall ikke om hva du tenker om meg. Jeg har rett til å eksistere uten å måtte leve opp til dine forventninger. Jeg har også lov til å ikke bli bestevenn eller smiske med alle som kommer min vei.
Så i dag nyter jeg dagen helt alene hjemme. Fantastisk. Og jeg har laget verdens beste gulrotsuppe som jeg skal spise fra denne fantastisk nydelige skålen min og se en romantisk film.
Alene <3
Forandrer man seg litt på en ferie eller bare føles det sånn?
Føler alltid at jeg lærer noe når jeg reiser vekk. Om det er noe jeg allerede visste og fikk bekreftet. Eller noen jeg trodde jeg kjente, som jeg fikk bevist motsatt. Det er intenst på ferie. Så mye forventninger; tyngden av å måtte forløse knutene vi knyter (kanskje i løpet av et helt år!), den økonimiske investeringen, planleggingen.. Det må jo ende opp i noe intenst.
Jeg liker å leve intenst.
Intenst med palmer er enda bedre.
Jeg har blitt overrasket på denne ferien. Over meg selv og familien.
Først og fremst er jeg mest overrasket over hvor langt vi gikk inn i vårt indre alle tre for å leve så harmonisk (dog ikke smertefritt) på ett rom sammen. I TO UKER OG TO DAGER.
Intenst.
Deretter er jeg overrasket over at jeg ikke er irritabel og utslitt som jeg oftest er etter ferie, -på kanten til å bli noe som bare kan beskrives som sjelløs etter så lang tid sammen med andre mennesker. Hele døgnet. For det er jeg nemlig ikke. Jeg har tatt med meg sjelen og mitt innerste indre for en gangs skyld på tur. Før har det vært så fragilt at det har måttet ligge hjemme i mørket beskyttet av min egen frykt for at det kunne komme til å gå i stykker om jeg tok det ut. Kanskje ledd av, stilt spørsmål ved, ikke forstått eller respektert. Nei, det hadde det ikke tålt..
Nå gjør det tydeligis det.
Jeg kunne faktisk gjøre akkurat det jeg følte for på denne turen. Og absolutt ingen har brydd seg.
Jeg er overrasket over hvor lite man kan kjede seg på elleve dager i Nice, at frykten for at to bøker var for lite nå virker latterlig og at side 21 var alt som ble nådd, om man bare er med de rette menneskene.
(kunst av den lille)
At jeg fant brudekjolen min i gatene Grace mest sannsynlig har vandret i, i Monaco..!! Og at jeg etter kjøpet følte meg pittelitt hellig.
Jeg er overrasket over at franskmenn bare virker avvisende og sure om du lar de. De liker egentlig å le de også.
Hvordan man kan drikke vin hver dag i to uker og fortsatt føle seg som seg selv etterpå, og ikke seg selv på vei ned i en depresjon, om man bare tar vare på seg selv på veien og husker å stoppe opp for å puste.
Tålmodigheten og kjærligheten (ikke like overraskende..!) fra mamma og pappa. Tusen takk.
Hvordan man ikke kan få nok crepes.
Eller chevre.
At det forsatt finnes haute couture plagg av Dior i min størrelse i nydelig stand som ingen eier.
Over at den ene sikkerhetsvakten virkelig trodde jeg var en fotballfan som prøvde å få et bilde av det tyrkiske laget når de sjekket inn og hadde nerver til å be meg om å vennligst ikke!, når jeg egentlig skulle til å ringe mamma for å si hun måtte skyndte seg siden det var så jævla mange fotball folk der nede og vi ville vekk derifra i frykt for at det skulle smitte over.
Det jeg ikke er overrasket over, sånn helt til slutt, er hvor deilig det var å brenne den nye røkelsen vi stjal/fikk fra hippieteltet på Glastonbury og ta noen timer for meg selv på matten etter ferien var vasket vekk og kjolen hengt opp og beundret nok en gang.
I dag skal jeg bare pleie og slappe av. Nyte hvor sterk jeg føler meg. I dag feirer jeg meg.
Nå er det to uker siden jeg har gjort noe annet enn meg selv.
Viser seg at når man skal være seg selv så mange prosenter som det jeg går inn for nå (ikke én følelse skal gå forbi uten analyse og briefing for å finne ut hvor den hører hjemme og hvor den kom fra) så er det lite tid til overs for de ellers viktigere tingene i livet. Som å blogge. Jobbe. Fikse selvangivelse og lete etter kvitteringer.
Sannheten er at å begynne å ta vare på seg selv etter så mange år med det motsatte krever enormt med energi. (siden jeg lever med kronisk dårlig samvittighet vil jeg påpeke her at jeg ikke er priviligert som gjør dette, for hadde jeg hatt en jobb (…) hadde psykologen min sykemeldt meg).
Så det så.
Hilsen treningstightsen.
Så jeg har prøvd å tilrettelegge rundt meg, det jeg kan, for å gjøre det litt mindre vondt. Og det funker! For i uke to er jeg ved godt mot og hadde nettopp en joggetur på 45 min uten å kjøre meg for hardt..! Jeg, hold your breath!!!, NØT det!
Så enkelt!
SÅ vanskelig!
Og det er nettopp dette som er key her. Dette er ikke en av de tilsynelatende, og jeg har hatt det tilsynelatende bra så mange ganger i livet mitt uten å egentlig ha det, at jeg aldri vil gjøre noenting av feil grunn lenger. Så lenge jeg lever.
For følger man instagram-oppskriften merka “Lykke” og “I got my shit together”-looken,
så lover jo den at man finner det til slutt. Og gjør man ikke det, da må det jo være… noe feil? Med meg..?
…
Det er det nemlig ikke.
Det er bare en dårlig oppskrift.
I tillegg til å koke sammen min egen livs-oppskrift har jeg også funnet mange andre gode. Ikke at jeg følger oppskrifter ever, mat er følelse for meg og da kommer det av seg selv. Med mindre det er bakst. De jævlene hever ikke med mindre man gjør ALT rett og er det eneste på kjøkkenet jeg er frykter like mye som meg selv.
Jeg har jo brukt mye av tiden på å spise. Og da skal det helst være gode ting. Så jeg har stått mye her og tenkt på hvor fin fargen på veggen min, vår, er.
Og spist mye fra grillen. Noe som overrasker og tilfredstiller meg da jeg aldri har sett på meg selv som en særlig grillkunge. Men kanskje jeg er det..
Kanskje jeg er mye rart.
TODAY. IS. THE. DAY. THIS. LITTLE. ONES. FIRST. ALBUM. IS. OUT.
I scare the shit out of my fiancé this morning screaming from the living room to “Put the thing on!”
I’ve actually heard the album at my parents house already. This did almost nothing for me. But today everyone can hear the record and I guess knowing that does stuff to my insides so that I find myself laughing out loudly like a crazy person whilst tears are running down my still tired looking face, the speakers blasting with “Lucky”, looking at my fiancé as if to search for some sign in his face that confirms that the music makes him too understand something with me that the rest of the world just can’t.
And he does.
Poor man, he’s gone off to his bikram yoga now, couldn’t hold back a tear either and starts laughing with me. WHAT a way to start a day.
THANK YOU.
Now, everything is connected, I know that. And things have been shit lately, I’m exhausted about it and he must be exhausted, and then this. Not only are we in awe of this little person traveling all over the world working her petite ass off doing things she loves and hates because who cares (a lot of them do actually -she has great people around her but you know money and all), we are impressed by her courageous lyrics, great fucking mood all the fucking time and her voice that goes so deep and gets the message and cry for love through in the loudest and clearest way.
I’ve actually never felt less norwegian. I’m so fucking proud. And I’m not even.. gonna encourage you to buy the fucking record, because you know you’ll be missing out on greatness missing out on AURORA.
Well done, my little one.