I dag kan jeg tikke av Julegave-punktet på listen min. Ganske fint. Er heldig at jeg er såpass fornuftig at jeg ikke gir julegaver til alle i livet mitt. For det er sykt mange.
Bare de nærmeste. Familie altså. Og utvidet familie. Den andre familien. Men hadde jeg elsket å kjøpe/lage/stelle i stand gaver til folk hadde jeg gitt til alle. Gøy med sånne. Skulle ønske jeg var mer sånn!
Når alt kommer til alt er det vel sjelden man gjør ting helt egoistfritt. Får man glede av å gi -så gir man. Alle vil jo ha. Nesten. Selv har jeg alltid vært ganske ille berørt og småredd for gaver. Hva man får er en ting, reaksjonen, eller rettere sagt den forventede reaksjonen, er den skumle delen. Selv om jeg faktisk liker -ELSKER gaven, går jeg over stokk og stein for å overbevise giveren at jeg liker den og HVOR PERFEKT den var. AKKURAT DET JEG ØNSKET MEG. Du må være tankeleser?
Slapp av, liksom. Herregud.
Tror jeg blir litt flinkere med tiden. Også blir det færre gaver. Noe som er helt greit. Hva trenger man egentlig nå om dagen? Bortsett fra varmen fra tanken om at denne personen såg noe, og tenkte på deg. Vi må hvertfall ikke slutte å gi gaver.
Bortsett fra dette. Og en genser jeg sydde. Lagde vi de styggeste vårrullene jeg har sett og såg Terminator 3. Ok kveld.
Ok
fordi på søndag flytter jeg “hjem” og tar Juleferie.
Og på Juleferie har jeg ikke vond samvittighet for noe. Det er den største gaven. Og den gir jeg til meg selv hvert år.
Takk.
