Er så deilig å møte mennesker som du instantly kjenner du kan være deg selv med.
Mest sannsynlig skyldes dette at vedkommede lever i den samme verden som en selv, Virkeligheten, og at man derfor ikke får tilbakemeldinger som bakoversveis/kalde skuldre/hevede øyenbryn/falske blikk som sier jasså, du er en sånn en, eller den slags når man sier ting som man mener de. Eller at man bare gir faen i hele vedkommende.
Hun jeg møtte i dag var slik. Jeg gav bare faen i hele dama. Haha. Nei DA! Takk, Univers, for at det finnes ærlige og herlige mennesker som driver med mote og andre kreative ting. Hun var helt skjønn, var hun! None of this “tortured artist” dritet eller løgner om at motemennesker må være så jævlig kule og alvorlige.
Jeg sier ikke at jeg ikke var litt svett, men noe annet hadde jo vært unaturlig. Heldigvis var hun litt forsinket, så jeg fikk satt meg og roet meg litt ned først. Og merkelig nok merker jeg veldig fort ila samtalen hvor lite Bergen er, samtidig som hvor mange muligheter det er her. Kan være, hvertfall. Plutselig får jeg en fjern og uvant følelse av at jeg naturlig kan finne min plass i byen min ved å gjøre det jeg gjør. Og det er en fin følelse.
Nå er jeg på landet med den lille. De voksne skal på fest. Det er også fint. Sånn at vi kan få litt fred.
Elsker foreldrene mine. Men den barnslige gleden når foreldrene forlater huset, og man er helt alene.. Den går aldri vekk. ALT KAN SKJE LIKSOM!!
(Vi skal se animasjonsfilm og lage pizza. Men ALT KUNNE SKJEDD!)