Any day now.

Tidlig middag hos han andre sin familie i dag. Helt greit å fa servert taco på en dag som denne i godt selskap. For en gjeng. Heldig.

På vei ut av utestedet i går nevner han andre en av damene vi møtte den kvelden. Hun hadde anorexia sa han. Noe jeg var forundret over at jeg ikke hadde lagt merke til eller tenkt over selv. For hun var veldig smal.

Det stikker skikkelig i bryst og mage.

Instinktivt reagerer jeg med å bli sjalu når han sier det. Jeg blir sur på han og føler han sier hun var finere og flinkere enn meg. Og gjennom champagnetåka husker jeg svakt å ha bestemt meg for at jeg kan tillate meg selv et aldri så lite tilbakefall når han reiser på jobb igjen på tirsdag. Tenkte selvsagt ikke det samme når jeg våknet i dag tidlig. Men jeg ville det. Og sjalusien henger igjen i kroppen gjennom hele dagen. Sjalusien til henne. Hun som har gitt seg selv lov til å ha anorexia. Og om hun ikke har det så eksisterer fortsatt sjalusien til alle de andre sterke menneskene som har anorexia akkurat i dag. I dag er jeg sjalu på de.

Er rart det der. Da jeg bestemte meg for ikke å være syk lenger i Sør Afrika som 17 åring på 38 kg. Som om jeg hadde hatt dette utvekslingsåret til å være syk på før jeg måtte møte livet igjen. Som en ferie. Der jeg kunne gjøre de tingene jeg egentlig ville. Og ikke det jeg visste jeg måtte gjøre. Hvor lette de første 5 kiloene var. De kom så lett tilbake. Hvor fælt det var når mamma sa at dette Viktoria, dette går ikke. Legg på deg eller få hjelp. Lydig som jeg er gjorde jeg førstnevnte.

Siden den dagen har jeg levd med minnene om anorexiaen. Minnene (bildene er slettet for alltid) og en dårlig ettersmak. Halvparten av tiden er jeg stolt og føler meg sterk som har en sunn vekt, andre halvparten av tiden er jeg irritert/i lett sorg/sjalu eller sint fordi jeg er ferdig med det. Jeg er da for faen smart voksen kvinne og jeg vet bedre enn å gi meg hen til egoistiske selvskadende latterligheter som det der nå. Ikke der jeg er i livet mitt nå. Jeg vet bedre. Og du vinner ikke i anorexia før du dør av det. Det er også noe jeg vet. For jeg følte meg ikke bra når jeg veide 38,5 kg heller. Og det er ca. 13 kg siden.

Så disse dagen må man bare ri ut. Spise godt, prøve å ikke gjøre noe etterpå. Trene/spy osv. Gråte litt på badet om man trenger det. Hvertfall ikke slanke seg. For all del, ikke gi deg hen på slike dager. Da blir det plutselig et valg man må ta dagen etterpå. Og skummelt fort, så er det i gang igjen. Plutselig. Dette har også skjedd før, så jeg vet godt at man bare må stå i det. Jeg pleier å kose meg ekstra disse dagene. Lage noe koselig rundt maten. Noe positivt. Og huske på at er det en ting som er hardere enn å ha aktiv anorexia så er det å ikke ha det. Når man har det.

Så i dag på vei til middag pynter jeg meg ikke. Føler meg ikke noe særlig i fine klær når jeg føler meg sånn. Vide bukser og nøytral t-skjorte. Den gode jakken min. Taco og sjokoladekake. Jeg koser meg så mye som jeg klarer. Og tenker at det er vondt at så mange unge fine mennesker skal ha det slik. Spiseforstyrrelser er nådeløs med innsiden din. Den leder til et voldsomt sinne og selvforakt. Jeg håper jeg én dag kan kombinere min verden med en verden der jeg kan hjelpe rammede. Det hadde gjort meg lykkeligere enn noe annet.