Aldri likt skuespillet til Anne Hathaway noe særlig. Mer enn én gang har hun faktisk irritert meg skikkelig. Er kanskje noe med fjeset hennes..
Ikke vet jeg! Men imens jeg syr i dag formiddag og har på tven på skrått i bakgrunnen, ser jeg hun på Ellen. Elsker Ellen. Og tror du ikke at jeg får vondt av hele dama og ender opp med å kjenne meg ganske igjen i henne når jeg ser på henne snakke om hvordan hun taklet alt hatet. (Jeg sier ikke at jeg ikke hater folk lengre. Det gjør jeg og jeg synes det er greit. Hvertfall noen.)
Men er det ikke typisk! Veldig ofte når jeg misliker en person skifter jeg mening når jeg ser de sårbare. Når de dropper veggene de har rundt seg og bare er seg selv. Da er det nesten ingen som er irriterende.
Ikke bare synes vi nå synd på ms. Hathaway, jeg har drit lang negl som jeg kan se bakfra. Så lang har den aldri vært. Verden er bare helt opp-ned i dag.
Jeg synes ikke den er noe finere nå egentlig. Men den gjør mindre vondt.
