Koser meg igjen med jobbinga denne morgenen. Veldig glad for det. Også spraker det i ryggen min, noe som er much needed etter en natt med med frost i kroppen. Våknet med kald og rød nese.
Ellers surfet jeg, som vanlig, litt på mobilen før jeg stod opp. Og fikk med meg den nylige kritikken mot undertøyskampanjen til Cubus. Dette kombinert med den nylige (kan man kalle det) glippen (?) til Victoria’s Secret gjør at jeg nesten må til å ta stilling til det.
http://nypost.com/2014/10/31/victorias-secret-perfect-body-campaign-sparks-backlash/
Er det greit å reklamere utelukkende med så tynne og retusjerte modeller med et kroppsbilde så langt fra gjennomsnittet? Ingen tvil om at dette og antall spiseforstyrrede / deprimerte unge kvinner og menn har en sammenheng.
Tenkt mye på dette. Og jeg er litt usikker. Det sier seg selv at man ikke burde bruke fysisk og psykisk syke modeller. Generelt i arbeidslivet ønsker man at arbeidstaker skal være frisk. Ikke at det alltid er tilfelle. Men det burde det. Noen bruker argumenter som “noen er bare så tynne naturlig, dette er dobbeltmoralsk.. bla bla..prøver å legge på seg..!” Det er ikke de vi snakker om, og det tror jeg alle skjønner. Det er fraværet av noe annet, den ensidige illusjonen som selges, et tillegg som sier at det er vakkert å se slik ut også som får folk flest til å reagere. Avstanden som skapes mellom folk flest og “svaret” på skjønnhet, så hva er vitsen i å prøve -følelsen som provoserer mest. Også det faktum at det kan føre til / bidra til dødelige sykdommer. Selvsagt.
Jeg har ikke noe svar. Jeg synes det er trist at det er slik. Jeg synes jo selv det ser ut som en drøm å ha en slik kropp! Sånn sett kan jeg ikke si at det ikke selger. Det blir for enkelt. Og som designer synes jeg klær henger pent på catwalken på en smal og høy figur. Men jeg tror det å skille mellom de og oss blir viktig. For meg personlig hvertfall.
DETTE ER JOBBEN DERES.
Når jeg er designer kan jeg ikke måle mine forutsetninger for å fikse en ødelagt bil, med en mekaniker sine?
Til å begynne med har de en genetisk “fordel” her som ekstremt få har. I tillegg bruker de livet sitt på å se slik ut. De tjener penger på det. Om vi alle skulle brukt tiden vår på å perfeksjonere utseendet vårt (ikke at de representerer perfeksjon), hadde vi alle sett drit bra ut. Kålsmoothies og et nytt treningssenter på hvert hjørne. (Ikke at vi hadde hatt arkitekter til det) Basically hadde det gått til helvete ganske fort. Og for en trist tanke? Vi ønsker jo egentlig ikke det. Kan vi ikke prøve å heve oss over det? Snart må det komme en motpol. (Som ikke blir sett på som Wow, så tøff du er og kler deg naken i str 42. Eller fitness inspo som tar helt av og gjør folk syke på en annen måte. Nok nå.) Det gjør det alltid. Visst ikke hadde ikke trender og mote hatt noe makt.
I mellomtiden vil jeg bruke energien min og rette fokuset mitt innover og mot meg selv. Jeg kan jobbe med egen selvfølelse slik at det påvirker meg i mindre grad. Se for meg en selleristang når jeg ser en sånn modell. En selleristang i pent undertøy. Hun er en kleshenger. Eller noe. Forandre det du kan forandre på. DU VET BEDRE. Selvsagt skal vi skrike høyt til industrien, men jeg ønsker at vi kan prøve å bagatellisere det litt for oss selv samtidig.
Og retusjering er jeg SÅ OVER uansett at jeg gidder ikke kommentere det.
