Acknowledge what you’re feeling, then you drop it. Like a bad habit.

I går fikk jeg endelig svar fra Sam. Åh, som hun beklager, at hun ikke har svart og ikke vært engasjert eller holdt sin del av avtalen osv. Slenger så med at hun såg for seg halvparten av prisen og at alt jeg kan få til er supert. Og tusen takk so much, igjen. Halvparten av den på-smerte-terskelen-lave prisen jeg foreslo, dekker materialet. Og frakt. Usj, så irritert.

Så. Jeg avlyser og sier at vi ikke kommer til å få dette til. Og sier at hun ikke trenger betale noe, at vi kanskje en annen dag, bla, bla. Lykke til og let me know how it goes. Kan egentlig ikke klage når det er min egen feil, men jeg blir jo lei meg. Tid og penger ut vinduet, men alt er erfaring nå i begynnelsen. Husk, husk.

Note to self. Snakk om pris på forhånd, minst én fitting må ta sted og viktigst av alt; sy til noen som ønsker produktet.

En tur til Stoff Og Stil venter for å kjøpe stoffer til skjønne folk som gleder seg til å få klærne sine. (Et hint av bitterhet der?) Trenger bare en liten stund, så er jeg over it og kan glede meg over neste steg.

Kan hvertfall glede meg over at jeg alltid har vært en jordnær jente. Med sterk sans for stil og integitet, som står stødig i sine sko og ikke lar seg påvirke av ytre faktorer. Selvsikker. En jente som vet hvem hun er. Hvertfall er det konklusjonen etter jeg har sett meg rundt i huset.

Miranda, den første, og meg.